For noen uker siden var jeg ute og gikk tur med hunden min i en park i nærheten. Parken, som egentlig er en eng, har vært et populært mål for barnefamilier i flere tiår. Her finnes både lekeplass, husdyrpark og god plass til piknik og grilling. Men noe har endret seg de siste årene. Multikulturen har funnet veien dit.
Jeg vet at våre regjeringspolitikere med få unntak fortsetter å hevde at flerkulturen er berikende, men jeg er uenig med dem. Fordi jeg bor i den virkelige verden, langt fra elfenbenstårnene i de helhvite, privilegerte områdene der politikere, kjendiser og andre multikulturelle ildsjeler bor, ser jeg skyggesiden av det som skjer. Stadig flere småjenter går på skolen i hijab – som betyr at de står og ser på andre elever spille fotball på fotballbanen – og stadig flere gutter med andre navn enn Lasse, Bosse og Olle er høylytte, utagerende og generelt sett bøllete.
Dette merkes også tydelig på engen når de samles i store klynger og legger beslag på hvert piknikbord og det meste av gressplenen. Siden de vanligvis utgjør så store grupper, kan de også høres ekstremt godt. Finner du et ledig sted å slå deg ned i det hele tatt, kan du nesten ikke snakke i vanlig toneleie med selskapet ditt fordi du hele tiden blir overdøvet.
Engen er også et veldig populært turområde for oss som har hunder. I tilknytning er det en rasteplass hvor man kan slippe hunden løs om man vil, men på engen velger de aller fleste å ha hunden i bånd, slik loven sier.
Det hadde jeg også den vakre ettermiddagen da jeg gikk der forrige gang. I sakte tempo gikk vi dit, vovsen og jeg – en liten ullhvit ting som egentlig ser mer ut som en lekehund (selv om han aldri ville innrømme det selv). Siden det var så mange mennesker rundt, passet jeg på å ha ganske kort bånd på hunden min for ikke å bekymre noen unødig.
Det hjalp selvfølgelig ikke. Jeg hadde ikke gått mange skritt på engen før en stor familie, med mor og døtre beskjedent kledd i lange ermer og hijab og far og sønner i gensere og shorts, reiste seg fra piknikteppet og gikk i min retning. I gresset bak dem lå plasttallerkener og plastbestikk, krus og servietter og matrester igjen – de hadde visstnok aldri hørt om mottoet «hold Sverige rent».
Jeg skulle akkurat til å rope at de skulle plukke søppelet sitt da to av barna – en tilslørt jente og en lettkledd gutt – begynte å skynde seg mot meg med raske skritt. De skrek og gestikulerte vilt og da de var noen meter unna oss begynte de å skrike enda høyere mens de pekte på hunden og ropte på hjelp.
Jeg dro inn hunden så mye jeg kunne, ikke for deres skyld men for hans skyld, for hvem vet hvordan en liten hund vil reagere når to unger kommer løpende og skriker som gale. Da kom også barnas far gående med raske og målbevisste skritt og pekte på hunden.
– Det er forbudt å ha hunden her!, sa han høyt og bestemt.
– Nei, det er ikke forbudt, svarte jeg og prøvde å beholde tålmodigheten og temperamentet.
– Forbudt, du forsvinner!!!, ropte han så og ble hjulpet av sin beskjedent dekkede kone.
– Barna er redde! Forsvinn! Barna er redde! Hun skrek skingrende og så på meg nesten som om hun ville drepe både meg og hunden.
Da var jeg nær ved å eksplodere, men fordi Sverige er Sverige, og fordi jeg er overbevist om at politiet og myndighetene ville ha stilt seg på deres side hvis det hele gikk ut av kontroll, klarte jeg å trekke pusten dypt og si i en ganske normal samtaletone:
– Hunder er ikke forbudt i Sverige. Vi elsker hunder i Sverige. Jeg har tenkt å fortsette å gå her med hunden min når jeg vil. Hvis det ikke passer, kan du forsvinne og du kan ta med deg det forbannede søppelet ditt.
Jeg ventet ikke på reaksjonene deres da jeg gikk frem på turen, men jeg hørte dem rope uartikulert bak meg. Da jeg hadde tatt runden min og var på vei hjem, var de forsvunnet. Men søppelet og matrestene deres ble liggende igjen etter dem.
Så langt har det gått i landet som en gang var mitt. Våre politikere, fra venstre til høyre, har åpnet grensene og sluppet inn folk som mangler all respekt for det som er Sverige. Folk som hater oss, som hater våre elskede kjæledyr, og som ikke har noen følelse av hvordan de skal oppføre seg når de er ute i offentligheten, i dette tilfellet når de har en piknik på et offentlig sted.
Takk for det, Reinfeldt, Löfven og alle dere som fikk dette til.
Teksten ble opprinnelig publisert på Det Goda Samhället og publiseres på Document etter forfatterens tillatelse.
