Politiets sikkerhetstjeneste har fått sterk kritikk fra et offentlig utvalg som har ettergått masseskytingen ved et utested i Oslo sentrum i fjor sommer.

En nokså nær enstemmig presse og store deler av det politiske miljøet slutter seg til kritikken. Det snakkes om at også Forsvarets etterretningstjeneste må granskes og justisminister Emilie Enger Mehl forlanges avsatt.

Hvis det er tilfelle at PST og E-tjenesten kommuniserer dårlig, er det i tilfelle ikke noe nytt. Lesere som har levd en stund, husker Lygren-affæren fra 1965. Ingeborg Lygren var sekretær for oberst Vilhelm Evang, sjef for E-tjenesten. Overvåkingspolitiet, som PST het den gangen, fikk arrestert Lygren for angivelig spionasje til fordel for Sovjetunionen. Dette var det ikke hold i. Påtalemyndighetene avslo å reise tiltale. Lygren fikk fortsette i E-tjenesten. Overvåkingssjef Asbjørn Bryhn ble avsatt av Borten-regjeringen og sendt til Bergen som lokal politimester.

Vi nevner dette for å påpeke at rivalisering mellom de to hemmelige tjenestene ikke er noe nytt. Tjenestene har forskjellige oppgaver og operasjonsområde. E-tjenesten driver utenlandsetterretning, PST har ansvar for kontraspionasje og indre sikkerhet.

Det var en importert muslim som åpnet ild og drepte to mennesker på gaten ved et utested i Oslo sentrum. Dette var et sted hvor det var kjent at mange av gjestene var homofilerte. Og da nærmer vi oss sakens kjerne: Islam og homofili er som ild og vann.

Men PST har fått klar beskjed fra de politiske miljøene om å ligge unna oppsyn med islamister. PST later til å være veldig opptatt av å ta til seg politiske signaler og opptre politisk korrekt. Derfor har tjenesten viet stor oppmerksomhet til politiske miljøer som oppfattes å ligge til høyre. Dermed har venstresideaktivister og islamister kunnet operere i skyggen og unndra seg oppmerksomhet.

Masseskytingen i Oslo i fjor sommer er en følge av at PST ser feil vei med full oppmerksomhet mot sære miljøer på høyresiden og lite fokus på islamsk voldsrisiko.

Det er ikke noe nytt at tryggingstjenestene tar gruelig feil. Det vesle Norge hadde av etterretning før utbruddet av 2. verdenskrig, hadde fokus på Sovjetunionen. Datidens PST – Oppdagelsespolitiet – var veldig opptatt av sovjetisk trussel mot Finnmark. Både stornazister som Jonas Lie, politiminister hos Quisling og Karl Martinsen, som under krigen ble sjef for Statspolitiet og drept av motstandsbevegelsen i et attentat, jobbet på 1930-tallet i Kirkenes med overvåkingsoppgaver for å avsløre nordmenn som tenkbart kunne bli fiendens medhjelpere ved et mulig sovjetisk overfall på Norge.

Men norske nazister fikk operere i skjul. Og stadig mer tydelige signaler fra Tyskland om hva Hitler & Co hadde i sinne, ble systematisk ignorert av regjeringen. Da – som nå – så tryggingstjenestene i feil retning. Den virkelige trusselen ble neglisjert.

PST bør rette fokus mot den virkelige innenlandske trusselen. Det er ikke sære grupper på høyresiden som skyter folk i Oslo, tenner på biler og bygger opp kriminelle bander og nettverk. Det er derimot folk som har trengt seg inn i landet eller blitt invitert hit av naive norske politikere. Det er islamistene som truer folks kultur og levemåte. Det gjelder også de homofiles rett til å være det de ønsker å være.

Og så er det ikke et øyeblikk for tidlig om PST følger med utviklingen i de mest militante homomiljøene. Det kan ofte være kort vei mellom prat og voldshandlinger.

Politikere som kritiserer PST har seg selv å takke. De har selv gitt PST føringer og fått den tjenesten de selv har bestilt.