De store aktørene i pengemarkedet forventer at renten i Norge vi stige opp til 4,24 prosent til høsten. Om bare to uker er det rentemøte i Norges Bank, og DNB Markets tror de vil heve renten med 0,5 prosentpoeng til 3,75 prosent. Det kommer stadig beroligende indikasjoner fra «eksperter» i media om at renten vil synke igjen etter hvert, men erfaringsmessig skjer heller det motsatte.

De nye anslagene baserer seg på inflasjonstallene, som er høyere enn forventet. Dette er ekstremt dårlige nyheter for norske husholdninger som sitter med historisk høy gjeldsbyrde, og to generasjoner under 40 som som aldri opplevde konsekvensene av rentesjokket og boligkrakket på begynnelsen av 1990-tallet. De har mye å lære.

En økonomisk «Perfect Storm»?

Under pandemi-nedstegningen var styringsrenten på null, og det har stimulert allerede høyt forgjeldede husholdninger til å sette seg i enda mer gjeld. Sammenfallet av negative faktorer og alarmklokker er nå uten sidestykke, og utgjør noe som kan bli en svært alorlig økonomisk krise. Mange vil si at Olje-Norge har dyttet den foran seg altfor lenge:

• Stor andel av befolkningen som aldri har opplevd problemene med høye renter.
• Historisk høy gjeldsbyrde for husholdninger.
• Rask populasjonsvekst gjennom innvandring, som har drevet opp etterspørselen og prisene på boliger.
• Ekstremt høy og altomfattende moms på 25 prosent, unntatt på matvarer.
• Finanskrise i 2008 som i relativt liten grad rammet norske husholdninger og ikke skapte forsiktighet.
• Utstrakt massepåvirkning fra finansinstitusjoner for å ta opp mer bolig- og forbruksgjeld.
• Ekstreme økonomiske incentiver fra myndighetene for å kjøpe/lease nye luksus-elibiler.
• To år med nedstengning som svekket både mental helse og økonomien.
• Utstrakt innføring av små snikavgifter, kostnader og gebyrer som til sammen utgjør store beløp.
• Nær dobling av strømregningen pga. innføring av nettleie.
• Ytterligere mangedobling av strømregningen pga. innføring av overføringskabler og vindkraft.
• Dobling av drivstoffprisene pga. internasjonal energi-uro og stadig økende CO2-avgifter.
• Historisk svekkelse av kronens verdi på grunn av politikk som svekker tilliten til fremtiden.
• Matpriser som stiger i takt med energikostnadene og kronesvekkelse.
• Innføring av stadig nye og uforutsigbare rammevilkår og kostnader for næringslivet.
• Innføring av en klima-bobleøkonomi basert på selvbedrag og offentlige subsidier.
• Ekstrem offentlig ekspansjon og sløsing som øker skatte- og avgiftsbyrdene dramatisk.
• Innføring av EU-regler som skaper strømmonopol for boligoppvarming.
• Stadig større økonomisk gap mellom heldige og uheldige borgere.
• En langvarig oljesmurt samfunnsglidning mot jåleri og luksus, og mindre fornuft og nøysomhet.
• Virkelighetsfjern regjering som advarer mot en klimakrise ingen kan se, og toner ned problemene alle kan se.
• Myndigheter som aldri er i forkant av krisene og konsekvent skylder på andre.
• Eksperter som konsekvent roer bekymringene, i stedet for å si sannheten.

Til sammen utgjør denne rekken av uheldige og sammenfallende faktorer en ren tsunami av problemer som er i ferd med å treffe nordmenn med full kraft. Det bemerkelsesverdige er at ingen offentlige institusjoner eller medier ser på alle disse faktorene i sammenheng. De behandles og omtales hver for seg, og er gjerne tatt helt ut av kontekst.

Eliten sitter høyt hevet og spiser kake

Enda mer alarmerende er at hvis denne økonomiske tsunamien rammer Norge, så vil den ikke påvirke eliten som har ansvaret for problemene: De sitter trygt i jobben, har skyhøy lønn og er skjermet fra ringvirkningene i den grad at det kanskje medfører et kafébesøk mindre i måneden. «Norge går så det griner!»

En stor andel av befolkningen som har trygge offentlige jobber eller støtte, slipper i det minste å miste nattesøvnen over bortfall av inntekt selv om kostnadene stiger: Så lenge vi har oljeinntekter, vil trygd og lønn fra det offentlige bli utbetalt uansett om resten av Norge ligger i ruin. Disse kan ikke få sparken eller rammes av konkurs.

For minoriteten som forsørger seg og sine gjennom arbeid i det private næringslivet, for dem som allerede er fattige, eller som har falt gjennom alle støtteordninger, er saken imidlertid en helt annen. Man kan bare håpe og be om et mirakel, for hvem bryr seg egentlig om denne delen av befolkningen? Ikke eliten eller regjeringen. Det er «redde seg selv» som gjelder nå.

Ingen anbefalinger, men jeg «prepper»

Jeg skal ikke komme med noen anbefalinger, for jeg er ikke økonom. Men jeg ser tegn i tiden jeg har sett før, og derfor har familien allerede innrettet seg: Ingen hytte, båt, campingbil eller feriebolig. Ingen gjeld ut over huslånet, og bufferkonto i banken. Bare gamle kjøretøy som jeg tar service på selv. Ingen oppussing eller kostbare utbedringer. Ingen feriereiser. Stramt matbusjett basert på tilbud og svenskehandel. Ingen kostbare aktiviteter på ungene. Og utstrakt bruk av Finn.no når noe skal kjøpes eller selges.

Man føler seg ikke rik av det, men man sover bedre om natten. Jeg har nemlig opplevd boligkrakk og finanskrakk før, og heller ikke da så noen eksperter eller politikere det komme.

;

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!