4 Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. 5 Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. 6 Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. 7 Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. 8 Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. 9 Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.

5 Mos 6,4-9

Vi er kommet til juni måned, og dermed også til det som er blitt festmåneden for Pride-bevegelsen. Det er ikke vanskelig å forstå at mange fortsatt ønsker å feire avkriminaliseringen av homofili, men dagens markeringer bærer bud om noe annet. Hva vi er vitne til, er en bevegelse som nekter å diskutere hva den egentlig står for, om dens mål er den friheten den sier den forfekter.

I 2006 vedtok LLH (dagens organisasjon FRI) at også transpersoner skulle inkluderes i organisasjonens engasjement. Det skjedde ikke uten debatt. Organisasjonen var splittet i synet på om skeiv teori skulle bli en del av homobevegelsens teoretiske grunnlag. Forsker og styremedlem i LLH Heidi Eng gikk ut og sa at skeiv teori måtte få prege organisasjonen mer, at den måtte inkludere transseksuelle og andre skeive. Hun ville ha med «dem som identifiserer seg med flytende kjønnskategorier og ikke føler seg vel med merkelappen «homo» eller «lesbisk».

Kim Friele var en av motstanderne mot denne kursendringen. Hun mente det var et sidespor å bli for opptatt av teori, og kjempet for å beholde kategoriene homofil, lesbisk og kjønn som meningsbærende begreper. Hun forstod at med skeiv teori forsvant grunnlaget for den tradisjonelle feminismen. Uten kjønnskategorier mistet de ikke bare muligheten for kjønnskvotering som politisk virkemiddel, men også grunnlaget for homobevegelsens identitetspolitikk. Kim Friele gikk så langt at hun kalte skeiv teori for en intellektuell onani.

Som vi vet, tapte Kim Friele kampen om organisasjonen LLHs identitet. Det ble tilhengerne av skeiv teori som fikk makten over LLH, men ikke bare der. Hva vi har fått, er et samfunn bygget på en postmoderne virkelighetsforståelse som ikke bare handler om kjønn og seksualitet, men om hva vi i det hele tatt kan holde for å være sant. Det er en virkelighetsforståelse som har fått både politiske og teologiske konsekvenser.

Det er knapt noen som våger å drøfte de politiske konsekvensene av postmodernismens inntog i samfunnet. En av dem som har våget, er den britiske akademikeren Terry Eagleton. I et intervju med Klassekampen 1. juni sier han:

Jeg reagerte alltid på postmodernismens antirealisme, at det – for å si det i veldig, veldig grove riss – ikke finnes noe rett eller galt. Det er en farlig tendens nå, til å anse overbevisninger som noe dogmatisk. Vi ser en økende negativ reaksjon på overbevisninger, fordi folk tror, feilaktig, at det innebærer at man er dogmatisk. For noen år siden holdt jeg en forelesning i Dublin, og en kvinne innvendte at vi ikke burde snakke om at noens syn er «sant» eller «galt». Og hvorfor ikke? Fordi det er en form for eksklusjon, og mantraet i postmodernismen er inkludering. Men jeg har skrevet til jeg er blå i fjeset om at inkludering ikke automatisk er et positivt begrep. Jeg vil da ikke inkludere Robert Murdoch i min lille sirkel av drikkekamerater.

Det store paradokset er imidlertid at denne bevegelsen, som sier at vi ikke kan holde noe for sant eller galt, opphever alle normer knyttet til kjønn og seksualitet og inkluderer alt, undertrykker den offentlige debatten og leder samfunn inn i det totalitære. Vi skal nemlig ikke få lov til å være uenig med dem i deres gjennomførte relativisme. Deres påstand om at det ikke finnes noe som er sant eller galt, er blitt en ny sannhet, mer ekskluderende enn noen annen politisk retning siden kommunismen.

Tilhengerne av skeiv teori hevder innbitt at de ikke representerer en ideologisk bevegelse, kun en rettferdig kamp for grunnleggende menneskerettigheter og menneskeverd for en forfulgt minoritet. Men det er en merkelig «frihetskamp» når den fører til at folk mister jobben bare fordi de våger å si at det finnes noe så grunnleggende som kvinner og menn, at det ikke er mulig å være født i feil kropp og utsetter en forfatter som J.K. Rowling for en grenseløs hets og sosial ekskludering. Det er all grunn til å tro at Kim Friele ville støttet J.K. Rowling i hennes kamp for kvinnen.

Vi ser den samme utviklingen innenfor kirkesamfunn som tar en «liberal» retning. I Den norske kirke sies det at det er rom for to syn på ekteskapet, men praksis viser at det ikke er lov å ha to syn på homofilt samliv. Skeiv teologi og normløsheten krever definisjonsretten over hva vi får kalle synd. Det er ikke lenger Gud man elsker, men seg selv og sine egne behov. De skeive er stolt over egen synd, og derfor feirer de også Pride.

Men sannhetens Gud lar seg ikke diktere eller tvinge til å inkludere alt hva mennesket ønsker. Jeg tror vi skal være glad for at han i sin hellighet ekskluderer synden, men elsker synderen.

Velsignet søndag!