Homoseksualiteten i seg selv ryster meg overhodet ikke. Jeg spør meg heller ikke hva den kommer av. Det ergrer meg derimot når den i likhet med feminismen forvandles til en ideologi. Altså til kategorier, til partier, til en økonomisk-kulturell-seksuell lobby, og takket være det blir til et politisk instrument. Et avskrekkingsvåpen, et politisk og seksuelt korrekt misbruk. (…) Det ergrer meg også når det nettopp er de homoseksuelle som ved hjelp av sin lobby diskriminerer sin neste. Og enda mer ergrer det meg når de med kategorisk arroganse fornærmer sin neste med disse vulgære homseparadene hvor de stiller halvnakne eller utkledd og sminket som luddere. Og endelig ergrer det meg når de i ideologiens navn (og gjerne offermentalitetens) forlanger å bli saligkåret, nei kanonisert, nei opphøyet til guder. Som om homoseksualiteten var en slags nådegave eller snarere tilstand av overlegenhet.

Fra «Oriana Fallaci intervjuer seg selv – Apokalypsen».