EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og World Economic Forums (WEF) grunnlegger Klaus Schwab under det årlige WEF-møtet i Davos den 24. mai 2022. Foto: Markus Schreiber / AP / NTB.
I minst 50 år har det vært på moten å kalle enhver man er uenig med for fascist. I 1960- og 70-årene var det venstresidens foretrukne betegnelse på politikere som ikke ikke gikk inn for sosialisme og revolusjon. I dag er det derimot høyresidens karakteristikk av den rabiate venstresiden, dens medier og institusjoner som EU, WHO og WEF – altså alle som arbeider for en fundamental kultur- og samfunnsomveltning.
At dagens venstreside vil påtvinge oss et totalitært diktatur, er det ingen tvil om. De kaller det «globale mål», «klima», «antirasisme», «transseksuelle rettigheter» og nødvendige tiltak mot «desinformasjon», det vil si informasjon som de ikke liker.
Nede i Brussel har de lest Orwells «1984» og blitt misunnelige. Noe slikt vil vi også ha, sier de når ingen hører det, og for dette formålet har de vedtatt den såkalte Digital Services Act, som trer i kraft den 25. august. Formålet er å straffe digitale medier som sprer gale opplysninger eller meninger med enorme bøter.
Den nye forordningen hviler på den påstanden at en elite av byråkrater, ledere av kapitalfond og de lydige mediene deres vet hva som er sant, og at de derfor har rett til å lukke munnen på mennesker som sprer usannheter. Akkurat som i ethvert diktatur.
Hvis EUs nyeste påfunn hadde trådt i kraft for tre år siden, kunne kommissærene ha straffet enhver innvending mot fortellingen om covid, vaksinene og nedstengningene. Man kunne også ha lukket munnen på folk som ikke trodde på klimaalarmistenes påstander, for enhver måtte jo innse at FNs klimapanel snakker sant og at kun kjeltringer vil ha innvendinger til advarselen om Jordens snarlige undergang.
Vi beveger oss altså med stormskritt mot et meningstyranni som skal beskytte makthaverne mot kritikk. Det EU og likesinnede gjør, er alltid det riktige.
Men det er ikke fascisme.
Både i sin tyske og italienske form var fascismen ganske riktig totalitære diktaturer, men det spesielle ved dem var at regimene i høy grad bygget på folkelig oppslutning. Når Hitler hadde vunnet en ny seier, mottok han massenes begeistrede hyllest mens han kjørte gjennom Berlin i en åpen bil. Han var også ivrig opptatt av hva folk gikk rundt og sa, og Gestapo skulle regelmessig sende inn stemningsrapporter.
I våre dagers administrative og postdemokratiske klassesamfunn hører vi aldri om store skarer som går på gaten for å hylle EUs kommissærer, Klaus Schwab eller han fra WHO. Ingen menneskemasser samles foran Christiansborg for å feire Mette Frederiksens seier over minken med lovsanger og bøkegrener.
Men det spiller da heller ingen rolle, for i det postdemokratiske samfunnet sitter ikke makthaverne på noen folkelig oppslutning, men på forordninger utstedt av sammensveiste eliter som aldri har vært på valg. Vi har alltids parlamentsvalg, med de betyr omtrent ingenting for hva slags politikk som føres.
Etter fascismens sammenbrudd i 1945 var det plutselig ingen som kunne huske at de hadde støttet Hitler eller Mussolini, og de hadde i hvert fall ikke noe med deres forbrytelser å gjøre.
I våre dagers diktatursamfunn er det likegyldig hva folk kan huske eller går inn for. Det er nemlig ikke noe de tar seg av i Brussel, Davos eller på Wall Street.
Fascisme er det altså ikke, men det er minst like uhyggelig.
Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!
