De to barna, ni og ti år gamle, myser gjennom den tykke røyken som fyller hjemmet deres etter en øredøvende eksplosjon. Så roper de på faren sin, men uten å få svar. Det er bare stille – uhyggelig stille.

De befinner seg i landsbyen Torske i Donetsk i Øst-Ukraina, ikke langt fra frontlinjen. Ettersom faren ikke svarer, løper Olha Hinkina og broren Andrij Hinkin til tilfluktsrommet, slik de har lært.

Når angrepet er over og røyken borte, finner de faren sin på verandaen, bevegelsesløs og blodig. Han er blitt truffet av et russisk prosjektil.

– Far ble drept klokka sju om morgenen, sier Andrij, som nå bor i Lviv – over 100 mil lenger vest og et langt tryggere sted enn Donetsk.

De to søsknene tilhører en generasjon ukrainske barn som har fått livene sine røsket opp med roten etter den russiske invasjonen.

Millioner er fordrevet, og mange er blitt foreldreløse. Nærmere 500 barn har mistet livet, mens nesten 1500 er blitt foreldreløse. De overlevende sitter igjen med psykologiske traumer som kommer til å følge dem i mange år framover, kanskje hele livet.

– Selv om barn har flyktet til et tryggere område, betyr det ikke at de har glemt det som har skjedd med dem, sier psykologen Oleksandra Volokhova.

Før krigen levde familien Hinkin et helt vanlig liv i landsbyen Torske. I dag ligger stedet 35 kilometer fra fronten. Moren døde flere år før krigen, dermed ble Olha og Andrij foreldreløse da faren ble drept.

Politiet og frivillige evakuerte dem til Zakarpatska-regionen i vest, der de ble tatt hånd om av myndighetene og den ukrainske fløyen av SOS-barnebyer.

Det er nå et halvt år siden faren ble drept, og de to søsknene har begynt å tilpasse seg et helt nytt liv.

Flere i hjemtraktene deres fikk vite om barnas skjebne etter at politiet offentliggjorde en video av at den døde faren ble fraktet bort fra familiens hjem.

– Vi kjente landsbyen. Vi visste hvor de bodde. Vi kjente disse menneskene, sier Nina Poljakova, som opprinnelig kommer fra byen Lyman like ved. Også hun har måttet flykte vestover sammen med ektemannen og to fosterbarn på 16 år.

Men så rammet tragedien. Fostersønnen døde plutselig av en hjertefeil.

Mens hun selv var tynget av sorg, ble hun ringt opp av et lokalt støttesenter for barn og spurt om hun hadde lyst til å møte Hinkin-søsknene.

Under det første møtet snakket de mest om hjemmet til de to barna og husdyrene de pleide å ha. En av Andrijs favorittoppgaver var å mate grisene.

Etter dette bestemte Poljakova seg for at familien hadde plass til to barn til.

– Vi hadde opplevd en tragedie i familien, og så brakte skjebnen oss sammen. Så mange barn er overlatt til seg selv, uten foreldre. Barn trenger omsorg og kjærlighet. De ønsker å bli holdt rundt og trøstet, sier hun.

Det har etter hvert dukket opp mange organisasjoner som forsøker å hjelpe barn som er blitt traumatisert av krigen. En av dem, Barns stemmer, har mottatt rundt 700 forespørsler fra foreldre som trenger hjelp med barn som sliter på grunn av krigen. Noen lider av kronisk stress, andre av panikkanfall og posttraumatisk stresslidelse.

Ifølge organisasjonen har forespørslene endret seg etter hvert som krigen har gått sin gang. I løpet av den siste vinteren har mange foreldre merket atferdsendringer hos barna, blant annet apati, aggresjon og angrep, samt følsomhet for høye lyder og antisosial oppførsel.

– Psyken til et barn er mer formbar enn hos voksne, og med god støtte til riktig tid, blir det lettere for et barn å komme seg gjennom traumatiske hendelser, sier Olene Rozvadovska, som leder Barns stemmer.

Ifølge Poljakova var det vanskelig for Olha og Andrij å komme seg etter at de hadde bodd tett på frontlinjen i flere måneder.

– De var veldig redde, sier hun.

Mens Olha begynte å gråte og ville ha en klem hver gang hun hørte flyalarmen, var Andrij ganske rolig på dagtid. Men midt på natten kunne han begynne å skrike.

En organisasjon som kaller seg Oppriktig hjerte, har siden invasjonen arrangert et korttidstilbud for mødre og barn som har opplevd traumatiske hendelser. Poljakova tok med seg sine tre fosterbarn dit. Hun ville at de skulle få gjenopplive barndommen de mistet i krigen.

I leiren kunne de leke med barn som hadde opplevd mye av det samme. De fikk drive med kunst, dans og andre aktiviteter der de kunne gi uttrykk for følelser.

Leiren er full av barn fra de krigsherjede fylkene Donetsk, Luhansk, Zaporizjzja, Kherson og andre steder. Mange har vært vitne til angrep og opplevd å miste en forelder. Noen har fysiske krigsskader.

I en kunsttime får alle barna delt ut hvite T-skjorter og beskjed om å uttrykke sine følelser når de tegner på T-skjorta. Det endte med at de fleste tegnet det ukrainske flagget i blått og gult, og med slagordet slava ukraini (ære til Ukraina).

Olha Hinkina tegnet et hjerte i blått og gult.

– Barn speiler det som ligger under overflaten. De vokser opp i en atmosfære med flaggets farger, daglige oppdateringer fra fronten, stoltheten til hæren som kjemper, sier Rozvadovska.

Hun mener barna kommer til å greie seg, og at de kan bli sterkere fordi de overlevde.

– De har med seg en erfaring som hjalp dem å overleve. Kanskje det til og med gjorde dem mer motstandsdyktige og tilpasningsdyktige.

Når Andrij Hinkin minnes hjemstedet sitt, husker han ikke bombene, røyken og de øredøvende eksplosjonene. Han minnes en vakker landsby. På spørsmål om hva som er hans største drøm, svarer han forsiktig:

– Jeg ønsker å vokse opp.