I mars ble SIAN nektet å brenne Koranen utenfor Tyrkias ambassade i Oslo. Politidirektoratet konkluderte nylig med at politiet ikke brøt loven, etter SIANs anke.
Uavhengig av politivedtakets lovlighet: Forholdet mellom koranbrenning og mulig terrorfare har satt viktige spørsmål på dagsordenen: Bør retten til å ytre religionskritikk – inkludert retten til å «skjende» angivelig hellige bøker – forsvares selv om slike ytringer kan komme til å føre til terror? Bør ytringsfriheten vike for hensynet til samfunnets vern mot terrorangrep og andre voldelige konflikter?
Det har vært advart om at koranbrenning kan utløse lignende hendelser som vi var vitne til under karikaturstriden i 2005/2006, da blant annet Norges ambassade i Damaskus ble satt i brann av rasende muslimer. Karikaturstriden satte forholdet mellom ytringsfrihet på den ene side og offentlig ro og orden på den annen i et nytt lys, selv om ytringsfriheten rent juridisk ikke den gang ble satt under press. Hensynet til samfunnssikkerhet synes imidlertid å spille en rolle i en av de mest omtalte lovbestemmelsene som begrenser ytringsfriheten: Straffeloven § 185.
Om nevnte paragraf skriver Store norske leksikon: «Forløperen til straffeloven § 185 (2015-) var straffeloven 1902 § 125a (1970-2015). Straffeloven § 135a hadde i sin tur en forløper i straffeloven 1902 § 135 annet ledd, som først ble innført i 1961. Bakgrunnen for at lovgivning mot rasistiske ytringer ble innført i Norge i 1961, var den såkalte hakekorsepidemien i 1959-1960, som var en bølge av antisemittiske handlinger som startet i det daværende Vest-Tyskland.» Samme påstand om den historiske bakgrunnen for det som ble kjent som «rasismeparagrafen», finner vi i en artikkel av jurist Olav Østrem (Klassekampen 25. november 2022). Problemet er at en slik historisk fremstilling på enkelte viktige punkter er mangelfull og misvisende.
Straffeloven § 135 annet ledd av 1961 rammet «den som offentlig forhåner eller opphisser til hat eller ringeakt mot en folkegruppe som karakteriseres ved en bestemt trosbekjennelse, avstamning eller opprinnelse for øvrig eller som truer en slik folkegruppe eller sprer falske beskyldninger mot den».
Det er helt korrekt at § 135 annet ledd ble vedtatt med henvisning til en internasjonal bølge av vandalisme (hakekors og antisemittiske slagord i graffiti), trakassering og trusler rettet mot jøder i 1959/1960.
Det er disse hendelsene som senere er blitt kjent som «hakekorsepidemien». Både Store norske leksikon og Østrem utelater her et vesentlig historisk forhold: Hakekorsepidemien var ikke noe spontant utbrudd av nynazisme, slik de fleste den gang trodde, men var i satt i scene av KGB. «Hakekorsepidemien» var i realiteten en sovjetisk påvirkningsoperasjon med sikte på å fremstille Vest-Tyskland som et «fascistisk» land som ikke hadde fått bukt med sin nazistiske arv, samt å destabilisere NATO.
Julaften i 1959 malte to vesttyske nynazister hakekors og antisemittiske slagord på den nyåpnede synagogen i Köln. De neste dagene ble jødiske graver skjendet en rekke steder i Tyskland. Så ble tilsvarende antijødiske handlinger utført i en rekke land på flere kontinenter.
De to vesttyske nynazistene viste seg å ha tette bånd til Øst-Tyskland. KGB sto bak handlingene i Vest-Tyskland, USA og kanskje enkelte andre land. Uansett kom det massive omfanget av de iscenesatte antijødiske handlingenes «copycat»-effekt som en overraskelse på KGB; handlingene synes i alt vesentlig å ha vært uttrykk for ungdomskriminalitet snarere enn ideologisk forankret antisemittisme.
Ivan Ivanovitsj Agajants. Foto: Fri lisens
Enkelte mistenkte at Sovjetunionen sto bak disse hendelsene. Denne mistanken viste seg å være berettiget. Historiske dokumenter viser at det i utgangspunktet dreide seg om en operasjon ledet av general Ivan Ivanovitsj Agajants, sjef for KGBs nyopprettede avdeling for «desinformasjon». Agajants hadde på forhånd beordret skjending av jødiske graver i en landsby litt utenfor Moskva for å teste ut lokalbefolkningens reaksjoner. Flertallet reagerte negativt, mens enkelte lot seg «inspirere» og fikk utløp for latent jødefiendtlighet. Agajants var tilfreds med resultatet og besluttet å anvende samme metode i vest.
«Hakekorsepidemien» ble møtt med sjokk og harme, også her til lands. Det er kanskje ikke så overraskende at det kom krav om å kriminalisere antidjødiske ytringer i et slikt mentalt klima og med Nazi-Tysklands massedrap som historisk bakteppe (selv om den moderne «Holocaust-bevisstheten» ikke hadde vokst frem på dette tidspunktet).
Men det må slås fast: Nye lover bør ikke vedtas i et opphetet samfunnsklima hvor affekter lett vanskeliggjør rasjonelle overveielser. Stortingsmeldingen om § 135 annet ledd var da også knapp og særdeles svakt begrunnet i forhold til Grunnlovens ytringsfrihetsvern. Meldingen henviste til de ferske antijødiske handlingene som man strengt tatt ikke hadde fått tid og avstand til å analysere. Det er oppsiktsvekkende at Stortinget i dette tilfellet så raskt sørget for å innskrenke retten til å ytre seg fritt.
Det er også forunderlig at Stortinget i 1961 besluttet å vedta et hatytringsforbud. Dette var jo noe vestlige land på denne tiden var motstandere av. I FN hadde Sovjetunionen helt siden 1947 arbeidet for å få gjennom et internasjonalt forbud av denne typen, men det ble avvist av den vestlige blokken. I 1965 snudde imidlertid stemningen i FN.
Sammen med de nylig avkoloniserte statene i den tredje verden fikk endelig den sovjetiske blokken flertall for sitt internasjonale hatytringsforbud. Mens retorikken til forbudstilhengerne i tidligere år rettet seg mot «fascisme» og «nazisme», ble det nå henvist til rasediskriminering, kolonialisme og apartheid i samtiden, særlig i Sør-Afrika – altså forhold i andre land enn Nazi-Tyskland.
FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK) av 1965 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) av 1966 fikk hver sin bestemmelse om hatytringer. Norges ratifikasjon av RDK i 1970 medførte at § 135 a ble vedtatt og § 135 annet ledd ble avviklet.
Det sovjetiske FN-arbeidet på ytringsfrihetsområdet var basert på artikkel 123 i den sovjetiske grunnloven av 1936, kjent som «Stalin-konstitusjonen». Den skulle sikre likeverd mellom borgerne og forbød «ethvert forsvar for rasemessig eller nasjonal eksklusivitet eller hat og ringeakt». Denne lovbestemmelsen var trolig ment å forhindre konflikter mellom ulike folkegrupper i den multietniske og multikulturelle Sovjetunionen.
Det er i dette perspektivet verdt å merke seg at den rødgrønne regjeringen her til lands delvis begrunnet sitt forslag om å utvide hatytringsparagrafen» i 2008 med at et vern mot angrep på religioner eller livssyn kunne «avverge alvorlige konflikter i samfunnet». Var det en ny karikaturstrid regjeringen fryktet?
Å avverge nettopp samfunnskonflikter var et av målene med den tidligere § 135 (som altså § 135 annet ledd var en tilføyelse til) idet den rammet det «offentlig at ophidse en Del af Befolkningen mod en anden». Er det dette som egentlig ligger i hensynet til «samfunnsvern», som er ett av de uttalte målene med dagens § 185? I så fall er det besynderlig at bare visse grupper i samfunnet skal beskyttes mot «angrep».
§ 135 annet ledd rammet imidlertid også det «offentlig at forhaane eller ophidse til Had mod Statsforfatningen eller nogen offentlig Myndighed» – kritikk av staten og offentlige myndigheter kunne altså føre til straff. Paragrafen ble riktignok nesten ikke brukt. Likevel er det grunn til å minne om hvordan denne illiberale begrensningen av maktkritikk synes å leve videre i det foruroligende begrepet myndighetshat som forekommer i PSTs siste trusselvurderinger.
§ 185 kan ramme – og har allerede flere ganger rammet – rene meningsytringer, noe som gjør paragrafen til et potensielt verktøy for myndighetene mot politiske meningsmotstandere. De som på denne måten kan tenkes behandlet som «meningsforbrytere», er ikke bare nynazister og andre typer høyreekstreme, men også kristne «fundamentalister» og kritikere av for eksempel innvandring, flerkultur, islam og radikal kjønnsideologi.
Men –
Nettopp faren for politisert anvendelse av hatytringslover ble allerede påpekt av USAs første delegat til FNs menneskerettighetskommisjon, den ikke helt ukjente Eleanor Roosevelt. Med hensyn til det sovjetiske fremstøtet for å kriminalisere «hat» advarte Roosevelt kommisjonen i 1948 mot å stemme for «enhver bestemmelse som sannsynligvis vil bli utnyttet av totalitære stater med det formål å gjøre de øvrige artiklene ugyldige.»
Sovjetunionens bruk av sitt eget hatytringsforbud mot dissidenter er et glimrende eksempel på hvordan en totalitær stat kan utnytte denne typen lovbestemmelse i sitt angrep på grunnleggende menneskerettigheter. Sovjetisk forfølgelse av ethvert tilløp til systemkritikk burde i det minste mane forsvarere av dagens § 185 til ettertanke.
Den offisielle historien om at vår hatytringsparagraf sprang ut av oppgjøret med nazistenes uhyrligheter, er ganske enkelt uholdbar.
Paragrafen er i realiteten et historisk resultat av sovjetisk manipulasjon og press, av lyssky etterretningsvirksomhet og aggressivt FN-diplomati fra en totalitær stat. Det er på tide at dette mørke bakteppet kommer frem i lyset.
Carl Müller Frøland er forfatter og idéhistoriker. Denne saken ble først publisert i Samtiden, og er republisert her med skribentens velvilje.
Kjøp billetter til boklansering i Oslo den 8. juni her!
Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!
