Makthavere har til alle tider vært opptatt av prosjekter som kunne bevare minnet om dem etter at de selv var gått av eller hadde gått ut av tiden.

Gjennom århundrene skattla europeiske herskerne folket for å finansiere bygging av slott eller starte kriger som kunne utvide landområdene de rådde over. Slik har det vært fra de tidligste tider via Napoleon og Hitler til Putin. 

Slottet i Versailles ble ikke anlagt for å dekke Ludvig XIVs boligbehov, men for å synliggjøre Solkongens egen storhet. Den katolske kirke var gjerne også raus ved bygging av katedraler, men det var da i det minste til Vårherres ære.

Norske makthavere har i vårt årtusen forsøkt å bevare sitt ettermæle ved å anlegge gigantiske, men akk så forgjengelige monumenter. Klima er den nye statsreligionen, og dens yppersteprester velter seg i andres penger. Poenget er å få folk til å fornekte at solen bestemmer Jordens klima for i stedet å innføre en slags mirakeltro på at det er opp til menneskeheten selv å råde over vær og vind – bare staten blir rik nok og folket plaget tilstrekkelig.

Jens Stoltenberg fikk det for seg at ved å fjerne gassen karbondioksid – CO₂ – fra andre gasser i luften, vil klodens temperatur ikke stige mer, helt uavhengig av solens bestråling. Derfor svidde av han 12 milliarder skattekroner på et prosjekt på Mongstad, men til ingen nytte. Han omtalte fiaskoen som «månelanding». Den krasjet til ingen nytte – i alle fall for skattebetalerne.

Etterfølgeren Erna Solberg kunne ikke være dårligere. På hennes vakt var det stabelavløping for prosjektet Langskip – en konstruksjon for fangst og lagring av CO₂ i havets undergrunn. CO₂ skulle utskilles fra industrirøyk for undersjøisk lagring. Prosjektet var anslått til å koste 25 milliarder skattekroner. Nå mumles det om at sluttregningen blir det dobbelte. 

Jonas Gahr Støre er besatt av tanken på å produsere elektrisk kraft fra vindturbiner til havs. I fjor lanserte regjeringen et opplegg for å tildele havområder hvor det innen 2040 skal produseres like mye elkraft som dagens samlede norske vannkraft. Fiskerinæringens organisasjoner har protestert mot at formidable fiskefelt fra sør i Nordsjøen til russergrensen blir båndlagt. Men for regjeringen er statssubsidiert vindkraft fra havet viktigere enn matfisk derfra.

Det begynner nå å gå opp for folk at kostnadene for utbygging av havvindkraft sprenger selv de mest fantasifulle forestillinger. Utbyggingen blir så kostbar at Equinor allerede har stedt Trollvind-prosjektet til hvile. Regjeringen har lagt 15 milliarder kroner i havvindpotten ved å gi utbyggerne en garantert minstepris på 66 øre pr. kilowattime. Dette må økes vesentlig for å få noen til i det hele tatt å gå i gang. Produksjonskostnadene blir så himmelhøye at kraften ikke lar seg selge med mindre den blir kraftig subsidiert av staten.

Og utsiktene til å få solgt kraften til kostnadsdekkende priser blir enda mindre når en vet at også andre land planlegger vindkraft fra Nordsjøen. Når all denne kraften skal ut på markedet samtidig, for vinden blåser nemlig både på norske og andre lands turbiner på samme tid, sier det seg selv hva slags priser som kan oppnås og hvilket subsidiesluk det blir.

Bygging av batterifabrikker er et annet grønt agn som regjeringen har slukt. Staten har gitt lån og garantier for lån på 4 milliarder kroner for batterifabrikken Giga Arctic, som er under bygging i Mo i Rana. Nå har selskapet varslet byggestans hvis det ikke kommer mer penger fra staten. Og det arbeides også med gigantiske batteriplaner flere steder i landet, bl.a. på Orkanger og i Fredrikstad.

Hvis ingen setter en stopper for Jonas Gahr Støres fantasier, vil det betyr en utarming av folk og næringsliv. Staten vil trenge alt den kan oppdrive av verdier for å tilfredsstille tilkaringsbransjens behov for subsidier. Vindkraftnæringen er basert på å kare til seg verdier andre har skapt. Og staten hjelper til. Nettavisen har beregnet at skattetrykket i 2022 økte med 32.500 kroner pr. nordmann. Folk flest får år for år mindre å rutte med. Veksten i den samlede verdiskaping (BNP) havner i de vindkraftbaron-eide selskapene. Støre & Vedum trenger alt de kan få inn av lakseskatt, formuesskatt og økt personskatt for å fylle tilkarernes umettelige behov for statlig assistanse.

Og blir det bedre vær med slike satsinger? Vi overlater svaret til Bob Dylan og hans 60 år gamle vise: «The answer is blowin’ in the wind».

Kjøp billetter til boklansering i Oslo den 8. juni her!