Jean Raspail. Foto: Fabrice Bluszez / cc by-sa 4.0 / Wikimedia Commons.

First Things har publisert en interessant omtale signert Nathan Pinkoski av Jean Raspails (1925–2020) roman «De helliges leir», som Document Forlag har utgitt. Noen oversatte utdrag følger.

«De helliges leir» er ikke en katastroferoman. Bokens betydning henger ikke ved hvorvidt Raspail hadde rett i sin beskrivelse av fremtidig massemigrasjon eller dens katastrofale følger. Bokens geni ligger i en beskrivelse av en apokalypse i ordets opprinnelige betydning. Riktig oversatt er en apokalypse en åpenbaring eller en avsløring. «De helliges leir» avslører den perverse logikken som gjennomsyrer den sene vestlige sivilisasjonen, og belyser nihilismen av skyld som får Vesten til å ønske sin egen ødeleggelse velkommen.

Raspail var selv katolikk, og han sympatiserte med katolsk tradisjonalisme. Før hans død i 2020 ble han en ivrig forsvarer av den tradisjonelle latinske messen. Samtidig hadde han mange venner over hele det politiske spekteret. Han brevvekslet med liberale og venstreintellektuelle, så vel som med sosialistiske politikere, blant dem president François Mitterrand og statsminister Lionel Jospin. I 2000 var Raspail nær ved å bli innvalgt i Det franske akademi, men tapte en jevn avstemning. I 2003 fikk han prisen Grand prix de littérature de l’Académie française, en livsverkspris.

Når den tolkes av slurvete kritikere, som det er mange av, blir «De helliges leir» en fortelling om en rasekrig som reiser frykt om folkemord mot hvite.  Dette er standardlesningen blant liberale og progressive. På den amerikanske høyresiden har boken få forsvarere, noen konservative er raske med å straffe dem som måtte bruke den. Disse leserne fokuserer på noen avsnitt hvor migranter blir beskrevet som primitive barbarer, for så å fordømme boken som rasistisk polemikk mot massemigrasjon. Men denne lesningen misforstår hele poenget, Raspail ønsker å holde opp et speil for vårt eget samfunn, han er opptatt av «oss», ikke av «dem».

Det var ikke Raspail, men Jean-Paul Sartre som først så for seg en invasjon fra det globale Sør. I et forord til Frantz Fanons bok «Jordens fordømte» skrevet i 1961 mens Charles de Gaulle forberedte seg på å fire det franske flagget i Algerie, mente Sartre at avkolonisering ikke var nok. Frankrike og franskmenn fortjente en straffende underkastelse. «Vi må bli okkupert av et tidligere okkupert folk, vi fortjener å sulte», skrev han.

Tidlig på sytti-tallet var det mange ledende intellektuelle som delte Sartres følelser, selv om de ikke brukte hans voldelige ord. Ingen trodde slike begivenheter som Raspail beskrev – en million migranter fra India som plutselig kommer til Frankrike – var mulig. Sartre kan ha ønsket en omvendt kolonisering, men så det ikke som en reell mulighet. «Dette vil ikke skje», klaget han. Raspails hovedmål var ikke å forutsi en nær fremtid. Han prøvde å ta seriøst dette selvhatet og ønsket om omvendt kolonisering som vokste i Europa. «De helliges leir» leses best som et langt tankeeksperiment, en fortelling om de mulige sivilisatoriske konsekvensene av en slik måte å tenke på.

Raspail var ikke en forsvarer av kolonisering. Tidligere vestlig imperialisme fortsetter idag i nye former:

Denne imperialismen fortsetter i skjult form i antagelsen om en unipolar verden, hvor noen land (Storbritannia for et århundre siden, USA idag) eller alliansestrukturer (Folkeforbundet eller NATO) er ubestridte håndhevere av internasjonal lov. I denne romanen har dette prosjektet slått feil. Koloniguvernører oppdager at de ikke lenger er suverene herskere. Deres sepoyer (profesjonelle indiske soldater) adlyder ikke lenger vestlige autoriteter. Av samme årsak, antyder Raspail, kan ikke multikulturell progressivisme lykkes. Den er en skjult utgave av det samme imperialistiske narrativet. Den antar at hele verden kan inkluderes i det samme regnbueregimet.

Fortellingen i «De helliges leir» er fantasi, men ikke lettsindig. Fra rundt 1980 så folk som forstod hvor Frankrike var på vei, at romanen ikke kunne avvises. Mitterrand takket Raspail for å ha sendt ham boken, som han lovet å lese «med stor interesse». Jospin takket Raspail for å ha skrevet boken, «som beskriver en fremtid som ikke er» en fremtid i kjømda. Etterhvert som skyggen av politisk korrekt hat falt over fransk intellektuelt liv, roste venstrefolk boken privat uten å kunne gjøre det i offentlighet. ­Denis Olivennes, som ledet den franske venstresideavisen Libération, skrev til Raspail i 2004: «For tredve år siden ville jeg utvilsomt ha betraktet ‘De helliges leir’ som avskyelig polemikk.» Men etter å ha lest den: «Jeg hater ikke lenger de som ikke tenker som meg, jeg er interessert i dem!» Robert Badinter, den jødiske og sosialistiske justisministeren, en forkjemper for internasjonal menneskerettslov som avviklet dødsstraffen i Frankrike, takket Raspail for 1985-utgaven. «For ti år siden leste jeg boken med stor interesse», skrev han. «Etterhvert som tiden har gått, har problemet blitt mer presserende… Sivilisasjonen som er vår, er bare truet fra innsiden, mer av å miste sin sjel enn ved ytre demografisk press.»

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.