Fiona Hill arbeider ved Brookings-instituttet. Hun var del av Russia collusion og inngår i den dype staten. Det er blitt et skille i Vesten mellom dem som tilhører det gode selskap og dem som skal holdes utenfor. Fiona Hill er så definitivt innenfor. Hun deltok på et symposium i Estland til minne om Lennart Meri. Her var det mange pene mennesker, slike EU og Nato kan være bekjent av. Men likevel slipper det stundom gjennom synspunkter som er oppsiktsvekkende.

Glenn Greenwald fanget det opp, at en av talsmennene for den dype staten innrømmer at Ukraina er en stedfortrederkrig, men med en original vri: Det er resten av verden som ser Ukraina som en stedfortrederkrig mot USA. De er lei av USAs kriger, lei av overherredømmet, lei av kravet om å følge i USAs spor.

Dette er sensasjonelle tanker når de kommer fra en representant for USAs intellektuelle maktstruktur.

In the current geopolitical arena, the war is now effectively the reverse—a proxy for a rebellion by Russia and the “Rest” against the United States. The war in Ukraine is perhaps the event that makes the passing of pax Americana apparent to everyone.

Bak den unisone enigheten skjuler det seg dyp misnøye:

In its pursuit of the war, Russia has cleverly exploited deep-seated international resistance, and in some cases open challenges, to continued American leadership of global institutions. It is not just Russia that seeks to push the United States to the sidelines in Europe, and China that wants to minimize and contain U.S. military and economic presence in Asia so both can secure their respective spheres of influence. Other countries that have traditionally been considered “middle powers” or “swing states”—the so-called “Rest” of the world—seek to cut the U.S. down to a different size in their neighborhoods and exert more influence in global affairs. They want to decide, not be told what’s in their interest. In short, in 2023, we hear a resounding no to U.S. domination and see a marked appetite for a world without a hegemon.

I sin krigføring har Russland på en smart måte utnyttet dyptliggende internasjonal motstand, og i noen tilfeller åpne utfordringer, mot fortsatt amerikansk ledelse av globale institusjoner. Det er ikke bare Russland som forsøker å presse USA til sidelinjen i Europa, og Kina som ønsker å minimere og begrense USAs militære og økonomiske tilstedeværelse i Asia, slik at begge kan sikre sine respektive innflytelsessfærer. Andre land som tradisjonelt har blitt betraktet som «mellommakter» eller «svingstater» – den såkalte resten av verden – søker å kutte USA ned til en annen størrelse i nabolagene sine og øve mer innflytelse i globale anliggender. De ønsker å bestemme, ikke bli fortalt hva som er i deres interesse. Kort sagt, i 2023 hører vi et rungende nei til amerikansk dominans og ser en markert appetitt på en verden uten noen hegemon.

«Vi hører et rungende nei til amerikansk dominans». Men hvor hører vi det runge i norske eller skandinaviske medier? Vi kan ikke erindre å ha registrert noen «runging» noe sted, kun rapporter og krav om overveldende oppslutning: Vesten står for demokrati, de andre står for autokrati, og vil du tilhøre det gode selskap, må du gjøre som vi sier.

Her kommer en som sitter plassert i tenketanker på begge sider av Atlanteren og sier at denne regelbaserte orden, som fremsettes som ufravikelig, er i full oppløsning, og ingen vet hva som vil erstatte den. Sett fra Oslo har EU og Nato/USA aldri vært sterkere. Sikkerhetsalliansen og unionen konvergerer til et pax imperium.

Fiona Hill forteller en helt annen historie: Det er et opprør på gang mot denne dominansen, men vi registrerer det ikke en gang, til tross for alle milliardene og vår humanitære posisjon helt i front av FN og NGO-systemet. Hvordan er denne døvheten blitt mulig?

Fiona Hill har også et idealistisk spor som balanserer USAs nedtur: Ukraina er en «retrograde war»: Den siste koloniale frigjøringskrig. Russland nektet å gi slipp på sine lydriker/kolonier, og Ukraina er den største av dem. De andre har gått til Nato og EU allerede. Dette synet harmonerer ikke med hennes pessimistiske konstatering av at Amerika er på vei ned.

Since 1991, the U.S. has seemingly stood alone as the global superpower. But today, after a fraught two-decade period shaped by American-led military interventions and direct engagement in regional wars, the Ukraine war highlights the decline of the United States itself. This decline is relative economically and militarily, but serious in terms of U.S. moral authority. Unfortunately, just as Osama bin Laden intended, the U.S.’s own reactions and actions have eroded its position since the devastating terrorist attacks of 9/11. “America fatigue” and disillusionment with its role as the global hegemon is widespread. This includes in the United States itself—a fact that is frequently on display in Congress, news outlets and think tank debates. For some, the U.S. is a flawed international actor with its own domestic problems to attend to. For others, the U.S. is a new form of imperial state that ignores the concerns of others and throws its military weight around.

Siden 1991 har USA tilsynelatende stått alene som den globale supermakten. Men i dag, etter en hektisk periode på to tiår formet av amerikansk-ledede militære intervensjoner og direkte engasjement i regionale kriger, fremhever Ukraina-krigen nedgangen til selve USA. Denne nedgangen er relativt økonomisk og militær, men alvorlig når det gjelder amerikansk moralsk autoritet. Dessverre, akkurat som Osama bin Laden hadde til hensikt, har amerikanernes egne reaksjoner og handlinger erodert USAs posisjon siden de ødeleggende terrorangrepene 9/11. «America fatigue» og desillusjonering med rollen som den globale hegemonen er utbredt. Dette inkluderer i selve USA – et faktum som ofte vises i Kongressen, nyhetskanaler og debatter i tenketanken. For noen er USA en mangelfull internasjonal aktør med sine egne hjemlige problemer å ta seg av. For andre er USA en ny form for imperialistisk stat som ignorerer andres bekymringer og kaster sin militære vekt rundt seg.

Wow! USA har mistet sin moralske autoritet. Det er utrolig å høre dette fra en amerikansk establishment-intellektuell som holder et foredrag på en sikkerhetskonferanse tett på grensen til Russland i krig «mot Vesten».

Men hun utbroderer ikke hvordan USA har mistet sin moralske autoritet.

Kan det ha noe å gjøre med at Obama hadde politisert byråkratiet og utpekt Hillary til etterfølger? Da Trump dukket opp, nektet de å anerkjenne ham som en legitim motstander og mobiliserte hele matktapparatet mot ham, inklusive mediene, som lovet at spesialetterforsker Bob Mueller satt på bevis for at Trump sto i ledtog med Putin. Da resultatet forelå – ingenting – tok ikke Demokratene og New York Times det inn over seg. De bare fortsatte i samme spor. Nå het det at Trump var en trussel mot demokratiet. Det krevde, akkurat som i 2016, at man fravek vanlige demokratiske og presseetiske spilleregler. For å redde demokratiet. Er det ikke det man sier når én side griper makten og påberoper seg statens interesser, eller nasjonens?

Da Hunters laptop dukket opp i form av en artikkel i New York Post 14. oktober 2020, hadde FBI og CIA medisinen klar: Det hadde alle kjennetegn på en russisk desinformasjon.

De visste det var løgn. FBI hadde hatt laptopen i sitt eie siden desember 2019. Men sannhet spilte ikke lenger noen rolle. Det gjaldt å slå Trump med alle midler. At man måtte bedra velgerne, var en pris verd å betale.

Men da begynte USA å ligne Russland. Da mistet USA sin moralske autoritet. Man kan ikke jukse i to presidentvalg og tro at det ikke får konsekvenser. I 2016 lyktes de ikke, men i 2020 hadde de pandemien å ri på. Den pandemien som skyldtes viruset de hadde betalt kineserne for å utvikle.

Moralsk autoritet? Anyone?

I den globale landsbyen kan man både lese og se og høre flere nyhetskilder. Både i regjeringskontorer og ute blant interesserte vet man hva som foregår. Alle kunne se at Biden var et tomt skall, at det ikke var han som bestemte.

Slik sett var han underlegen Putin, som utmerket kan finne veien ned av scenen og holde en tale uten å snuble i ordene. Men amerikanske medier har ikke villet innrømme at de har en president som gjør seg selv til latter på den globale scenen.

De har fortsatt å forsvare Biden. De er blitt regimemedier.

Slik også våre medier er blitt. De har lojalt fortsatt den negative omtalen av alt Trump gjør og utsettes for, og lojalt tidd om Bidens mislykkethet, helt ned til fall, snubling, desorientering og kaudervelsk tale. Daglig.

Har vi noen gang opplevd noe lignende?

Vi har både en sikkerhetsstat og ser en militarisering av diplomati og sikkerhetspolitikk. Intervensjoner er ikke blitt unntaket, men regelen. USA må ha en krig gående.

Nå trekkes Skandinavia inn i dette spenningsfeltet, uten diskusjon.

Det virker mer og mer plausibelt at dette regimet bestemte seg for å kutte navlestrengen mellom Tyskland og Russland. Her skulle det sendes et tydelig signal, og tyskerne skulle ikke ha noen retrettmulighet i tilfelle en kald vinter.

Hvis USA med norsk hjelp sto bak, vet russerne det. De tolker derfor USAs handlinger på en helt annen måte enn vi får dem presentert. En oppegående presse ville påpekt dette, og ville fortalt oss hvilken stor risiko vi løper hvis vi har vært med på dette.

Den moralske kledningen flakner av, og tilbake står verdens største krigsskip. Men krigsmakt kan ikke erstatte kløkt, en riktig balanse mellom soft power og hard power, et diplomati som forstår å spille på alle de strenger USA har hatt til rådighet, men som nå er svekket, nettopp moralsk, fordi USA er integrert i en sikkerhetsstruktur som også er vendt mot landenes egen befolkning.

Det siste feller den endelige dom over Demokratene og Biden-regimet: Igangsettelsen av skueprosesser og masseovervåking av borgere, opprettelse av egne kontorer som skal sensurere «desinformasjon» og selv drive desinformasjon, stempling av normale, samvittighetsfulle borgere som «domestic terrorists».

Dette er en ekstrem politikk som, hvis den får fortsette, vil ødelegge USA. Og hele verden ser det.

Tilbakekobling

En begivenhet kan rive med seg fortiden og sette den i et nytt perspektiv. Det er dét som har skjedd med USAs intervensjoner. Samtiden og omverdenen ser et mønster som ikke var der tidligere. USA under den mest radikale administrasjon noensinne, som snakker moral på inn- og utpust – grønt skifte og kjønn, interseksjonalitet og identitetspolitikk – vekker ressentiment, kanskje nettopp pga. denne blandingen av en moral resten av verden ikke forstår eller anerkjenner, paret med militærmakt. Før var USAs moral the founding fathers, George Washington og Abraham Lincoln. Nå er det prideflagg over ambassaden i Kabul.

21 ansatte ved ambassaden sendte et kollektivt brev til State Department om at planene for tilbaketrekning var galskap – man ville trekke ut de militære før sivile. Departementet nekter fortsatt å utlevere brevet til Kongressens kontrollkomité.

Når bårene med de 13 drepte soldatene kommer hjem til Dover-flyplassen, ser Biden på klokka. – Er det ikke snart slutt?

Det er her Amerikas moral går fløyten. De bryr seg ikke en gang om egne soldater.

Fiona Hill har selv ikke moralsk styrke til å rose Trump, som advarte og forbød ferdigstillelse av Nord Stream 2 og trakk USA ut av JCPOA, avtalen som kjøpte Obama tid slik at Iran ville få en atombombe etter at han var gått av. Utviklingen har gitt Trump rett, men Hill er ikke stor nok til å innrømme det.

Hun føyer ham inn i rekken av hendelser som har svekket USAs rolle som demokratisk foregangsland.

Hun var del av den maktstrukturen som nektet å anerkjenne at en del av det amerikanske grunnfjellet ville ha en annen leder med en annen politikk.

Den militærindustrielle maskin og sikkerhetsstaten sammen med Big Tech kunne utmanøvrere dem. Men de kunne ikke hindre folk i å dømme dem slik at antallet som mener at også midtveisvalget i 2022 var rigget, er flere enn dem som mener at valget i 2020 var rigget.

Kjerneproblemet til USA og EU er blitt det samme som i det gamle Sovjet: Hva gjør vi med et folk som nekter å adlyde?

Standing

Det er ingen begeistring å spore for Russlands invasjon, konstaterer Hill. Men det urovekkende er at landenes holdning til krigen dikteres av deres syn på USA.

But how most states and commentators feel about the United States is their prism for assessing Russia’s actions.

For at en scholar fra Brookings-instituttet skal si dette offentlig, må det være ganske sterke indikatorer. I Norge har vi ikke hørt et pip. Derimot er det folk som sier til oss at det er tendenser til en ny antiamerikanisme som kommer både fra ytre venstre og ytre høyre.

Men hvordan skal det norske establishment overhodet håndtere en slik utfordring når de ikke en gang vil erkjenne hva som er årsaken?

FN-traktaten forbyr angrepskrig. Men når Vesten anklager Russland for å ha forbrutt seg, svarer den andre siden med Irak. USA fikk aldri FNs godkjenning til krig, men trodde bevisene på masseødeleggelsesvåpen ville gi moralsk legitimitet likevel. Da det viste seg at det ikke fantes WMD-våpen og Irak druknet i kaos, gikk noe av glansen av USA. Vi vet nå at Bush ble advart av en av Saddams etterretningssjefer: Det fantes ingen kjemiske våpen. Saddam hadde ødelagt dem. Men det var for sent. Hæren sto oppmarsjert.

Denne hybrisen er ikke blitt borte. Selv etter tyve års krig og krigsutmattelse i befolkningen.

Norsk publikum får ikke vite at dette ikke har noe med antikrigsprotestene fra Vietnam-krigen å gjøre. Det er en dyp tretthet, utmattelse og avmaktsfølelse. Krigen skjer ikke i det amerikanske folks interesse, men i elitens. Den samme eliten som slipper millioner av illegale over grensen i sør.

Denne politikken har erodert tilliten til USA, som ikke lenger respekterer sitt eget folk. Så hvordan kan USA forvente respekt fra andre?

Her leverer Fiona Hill en knusende dom, man tror nesten ikke det man leser:

In the so-called “Global South,” and what I am loosely referring to as the “Rest” (of the world), there is no sense of the U.S. as a virtuous state. Perceptions of American hubris and hypocrisy are widespread. Trust in the international system(s) that the U.S. helped invent and has presided over since World War II is long gone. Elites and populations in many of these countries believe that the system was imposed on them at a time of weakness when they were only just securing their independence. Even if elites and populations have generally benefitted from pax Americana, they believe the United States and its bloc of countries in the collective West have benefitted far more. For them, this war is about protecting the West’s benefits and hegemony, not defending Ukraine.

I det «Globale Sør», og det jeg løst refererer til som «Resten» (av verden), er det ingen følelse av USA som en dydig stat. Oppfatninger av amerikansk hybris og hykleri er utbredt. Tillit til det eller de internasjonale systemene som USA var med på å finne opp og har ledet siden andre verdenskrig, er for lengst borte. Eliter og befolkninger i mange av disse landene mener at systemet ble påtvunget dem da de var svake og opptatt med å sikre sin uavhengighet. Selv om eliter og befolkninger generelt har dratt nytte av pax americana, mener de at USA og dens blokk av land i det kollektive Vesten har hatt langt mer nytte av den. For dem handler denne krigen om å beskytte Vestens fordeler og hegemoni, ikke å forsvare Ukraina.

«Resten» ser riktig: Den globale eliten har vært opptatt med å skumme fløten. De har et partnerskap med Kina, og arbeider- og middelklassen i Vesten har betalt prisen.

Lennart Meri Lecture 2023 by Fiona Hill

Kjøp billetter til boklansering i Oslo den 8. juni her!

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!

Kjøp Paul Grøtvedts bok!