Erling Marthinsen 
Den manglende interessen i regimemedier og blant sosiale rettferdighetskrigere som vises Hatun Tash er bemerkelsesverdig, og avslører hvor falsk identitetspolitikken og såkalt interseksjonalitet er.
Tash er innvandrer med annen etnisk bakgrunn, og hun er kvinne. Dette burde gi henne to gode poeng på den interseksjonelle pyramiden.
At hun har blitt trakassert av politiet, ignorert av mediene og i tillegg flere ganger blitt forsøkt drept av menn burde også skape reaksjoner. Men reaksjonene forsvinner raskt, skriver Stephen Knight i Spiked.
Tash migrerte fra Tyrkia til Storbritannia og vendte seg bort fra islam. Hun konverterte til kristendommen, og har vært et fast innslag i miljøet rundt Speakers’ Corner i mange år. Hun har flere ganger blitt utsatt for voldelige angrep.
Document skrev om Tash da hun ble knivstukket i ansiktet i 2021, rett foran politifolk. Dette skjedde på Speakers’ Corner ved Hyde Park i London. Den mistenkte er fortsatt på frifot.
Menneskerettighetsorganisasjoner, aktivister og Twitter-venstre ignorerte det som skjedde.
Worse still, the Metropolitan Police actually arrested Tash – twice – when she tried to raise concerns about her safety.
Forrige uke erklærte en annen mann seg skyldig for en annen plan om å drepe Tash på Speakers’ Corner. Woke-folket reagerer ikke.
Årsaken er at selv om Tash tilhører de elskede minoritetene, og i tillegg er en kvinne, så er hennes religiøse overbevisninger uholdbare. For Tash er en tidligere muslim som har konvertert til kristendommen.
Dessuten er hun svært kritisk til islam, og det er dette hun snakker om på Speakers’ Corner. Dermed blir hun hatet av ufattelig mange muslimer, og ignorert av den postmoderne, «inkluderende» eliten.
Hadde hun derimot snakket om Black Lives Matter ville mediene lagd sak etter sak om angrepene på demme lille kvinnen. Det hadde blitt arrangert demonstrasjoner, politikere hadde uttalt seg med alvorlige miner.
Hvis der var LGBTQ-rettigheter hun snakket om, så ville det samme ha skjedd. Dessuten: Tenk på reaksjonene hvis un ung kvinne i hijab snakket varmt om islam og så ble angrepet av en høyreekstrem brite?
Men Tash kritiserer altså islam, og slikt kan jo ikke tolereres. Dessuten hadde hun på seg en T-skjorte med en av Muhammed-karikaturene som Charlie Hebdo publiserte. Hun kan altså skylde seg selv, virker det som woke-eliten mener. Sels sa Tash etter angrepet:
Vi husker jo også hvor lite ivrige politiet var i etterforskningen etter drapsforsøket mot SIAN.
Selv sier Tash at det er trist at ingen la merke til at på baksiden av T-skjorten fant man et bilde av Jesus. Hun ble for øvrig angrepet bakfra. Tash sa etter angrepet:
– I don’t believe Charlie Hebdo is hope to anyone. It’s (the) Lord Jesus Christ (that is) hope.
Utover drapsforsøket og drapsplanen har hun gjentatte ganger blitt angrepet fysisk, gjerne av hele gjenger.
Tash er utstøtt av sin egen familie, og får også kritikk fra andre kristne, skrev The Spectator i 2021. Hun driver menigheten DCCI (‘Defend Christ, Critique Islam’). Selv sa Tash at hun hadde konvertert over 1000 muslimer i perioden 2013 til 2021. 17 av disse var faktisk imamer.
Cases like Tash’s are a minefield for those high on identity politics. They give the whole ‘intersectional’ game away.
Progressive aktivister finner trygghet ved å holde kjeft. Woke-folket liker å si at de bekjemper fascisme, men ikke når de voldelige fascistene er muslimer, tydeligvis. Dette så vi også etter drapsforsøket på Salman Rushdie i fjor.
Just look at the disgraceful lack of solidarity shown in the aftermath of Salman Rushdie’s attempted assassination last year.
Selvsagt innebærer det risiko å kritisere islam, og dette kan være en del av forklaringen på mangelen på reaksjoner etter angrepene mot Tash. Men da burde folk i det minste innrømme at de styres av frykt, mener Knight.
I just wish people would admit this fact and concede that they are scared. Instead, most people prefer to ignore the problem or make excuses for it. A dose of honesty would at least move the conversation forward.
Når samfunnet ignorerer vold og drapsforsøk på mennesker som kun sier sin mening, og ikke engang bryter disse idiotiske hatpratlovene, er det en fallitterklæring. Da overlater man kontrollen av samfunnet til de som er mest villige til å bruke vold.
Dette pågår over hele Vest-Europa, takket være en hodeløs innvandringspolitikk i mange tiår, kombinert med elendig politi og en samfunnselite som har forfalt totalt.
Mediene lar det skje uten særlig kritikk. Hvem skal beskytte den siste rest av demokraiet hvis alle institusjonene svikter?
Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»! Du kan også kjøpe den som e-bok.
