Forleden kom det et besynderlig utspill i Klassekampen. Da etterlyste avisen en helt «ny» konsepsjon og konstruksjon for kulturlivet, nemlig en venstreradikal kanon som kunsten og litteraturen bør måles ut fra. Frem til nå hadde tydeligvis den norske kulturen blitt vurdert ut fra et konservativt kanon-begrep, hvilket skulle ha nedvurdert kunstuttrykk med en annen politisk agenda. Denne skjevheten vil nå Klassekampen endre på, og slik skape en politisk mer rettferdig vurdering av litteratur og kunst, en venstreradikal sådan. Artig påfunn, men både historisk og politisk helt uten kunstfaglig forankring.

Her må vi gå et stykke tilbake i tid, til tidlig 1800-tall da det i Frankrike kokte av sosialpolitisk tenkning og engasjement. For kunstnerne fikk den sosialistiske tenkningen til Henri de Saint-Simon stor betydning. (Marx kom inn senere med et mer skjerpet blikk på maktforholdene). I sum ble det en venstreradikal impuls som ga den fremvoksende avantgarden politisk mål og mening. I avantgarden ble kunsten for første gang i historien politisert og fokus rettet mot et estetisk opprør av det bestående, det vil si borgerskapets smak. Det var et kunstpolitisk opprør som fortsetter gjennom hele 1800-tallet og radikaliseres ytterligere på begynnelsen av 1900-tallet. Med Marcel Duchamps urinal er den borgerlige smaken definitivt dekonstruert, selv om det er først på 1970-tallet at den blir kunstteoretisk legitimert og politisk kanonisert.

Det var selvsagt ingen borgerlig eller konservativ kanontenkning som dikterte denne kunstutviklingen. Snarere tvert imot. Helt siden tidlig 1800-tall har den borgerlige smaken tapt skanse etter skanse, mens den konservative kanontenkningen krympet mer og mer i fagmiljøer og kulturfeltet. En liten rest finnes fortsatt i kunstmuseene, men den er stadig under press fra venstreradikale kunstgrupper og et stadig mer politisert kulturdepartement. Gjennom alle disse estetiske endringer og utprøvende negasjoner går det en politisk rød tråd som kunsten har blitt viklet inn i siden tidlig 1800-tall. Dette er ingen kunstintern utvikling, men målbevisste overskridelser og brudd med politisk brodd som ikke respekterer noen kunstkanon. Det ligger jo i bruddets natur å fornekte enhver kanon.

I et slikt kunsthistorisk tilbakeblikk virker det ganske spesielt at Klassekampen nå vil opprette en venstreradikal kunstkanon. Ja, kanon i det hele tatt, og i tillegg som et supplement til en konservativ kunstkanon. Hvor i alle dager finner Klassekampen en konservativ kunstkanon i dagens norske kulturliv? Meg bekjent, og jeg har fotfulgt det norske og internasjonale kunstfeltet i over 50 år, så ser man ingen tegn til en konservativ estetikk. Over alt dominerer den venstreradikale bruddtenkningen og estetiske nihilismen. Ja, den er blitt så normalisert at ingen lenger forventer at samtidskunsten skal ha kvalitet og verdi.

Det har den da heller ikke. For enhver vurdering av et kunstverks kvalitet og verdi forutsetter kriterier basert på en kanon, en konserverende standard og målestokk. Gjennom hele historien har den vært tradisjonsbundet og forankret i kunstnernes praktiske og estetiske erfaringer. Det er den veien Klassekampen nå prøver å gå for å hente frem litteratur med en spesifikk venstreradikal profil. En slags politisk radikal kanon. Strategien minner om kulturpolitikken i totalitære regimer, men den er tydeligvis bare tenkt som et supplement til konservativ normering, hvor nå de finner den i det norske kunstfeltet.

Her er det en åpenbar mangel på innsikt i samtidskunsten. For ikke bare er kunstfeltet støvsugd for normativ kanonvurdering, det er også politisk og økonomisk regulert gjennom institusjonelle kanaler. Hva skal man da med en venstreradikal kanon når hele kunstfeltet er fristilt fra enhver undertrykkende kanontenkning. Det er mulig Klassekampen ser for seg en venstreradikal kanon som er fornyet, som en slags oppdatert og modernisert versjon av avantgardens kunstpolitiske tenkning. Skjønt i det perspektiv vil en venstreradikal kanon være et dødfødt prosjekt.

Uansett hva Klassekampen har tenkt om sitt ferske kanon-utspill vil det få liten effekt i dagens kvalitetstomme kunstfelt. Der hersker antiestetikken og normløshetens tyranni. Publikum kjeder livet av seg og kunstkritikken går reklamebransjen en høy gang. Kanon-tapet var ikke merkbart da den venstreradikale avantgarden dro i gang sitt store frigjøringsprosjekt, som etter et par hundreår ledet kunsten over i en frihet fra det sanne, det skjønne og det gode. Hele denne prosessen var et kunstnerisk feilspor som neppe lar seg korrigere med en venstreradikal kanontvang.

La meg oppsummere problemkomplekset. I løpet av 1700-tallet utformet opplysningsfilosofene en overordnet gyldighetsfordeling for vitenskapen, kunsten og moralen. Det spesielle ved den fordelingen var at hvert enkelt område fikk selvråderett og uavhengighet i forhold til de andre gyldighetsområdene. Vitenskapen kunne nå realisere sine egne mål og metoder, uten innblanding utenfra. Det samme gjaldt kunsten, som på sitt selvstendige vis kunne vie seg det rent kunstneriske. For moralen, der politikken var en underkategori, ble det tydeliggjort at eventuelle egne temaer, problemer og utspill måtte håndteres innenfor eget gyldighets-område.

Da den kunstneriske avantgarden på tidlig 1800-tall trakk politikken inn i den kunstneriske kreativiteten oppsto et fatalt brudd i forhold til gyldighetsfordelingen. Det er denne politiske innblandingen som i løpet av de siste to hundre årene har akkumulert en indre, normativ krise i den kunstneriske kreativiteten og gyldigheten. Med årene har en rekke kunstpolitiske utspill og initiativer undergravet både den estetiske og kanoniske gyldighetstenkningen. Dagens kunstfelt har ingen spesifikk kunstkanon, heller intet gyldighetsområde, takket være en venstreradikal politikk som ikke har respektert kunstens historiske egenart og verdi.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!