Verdens største hangarskip beveger seg ikke innerst inn i en trang fjord av militære grunner. Besøket sender et politisk budskap. Men hva det går ut på, kommer an på øynene som ser. Én ting er lett å konstatere: Det finnes nesten ikke kritikk lenger av USAs krigsmaskin. Vi er tatt under dens beskyttende vinger.

Vi imponeres av størrelsen. Men det er ikke mange år siden et slikt besøk ville utløst sterke protester, både i Stortinget og på venstrefløyen. Nå er protester nesten ikke hørbare. Hva har skjedd? Selv dét spørsmålet blir ikke stilt, for de som har gått inn i folden, vet at det ikke er tillatt.

Vi må til USA for å finne en debatt.

Amerikanerne er kort og godt trette av krig. De har kjempet i tyve år i det utvidede Midtøsten. Den katastrofale tilbaketrekningen fra Afghanistan illustrerte at krigen ikke lenger handlet om afghanernes skjebne, heller ikke om amerikanske soldaters ve og vel, men om interesser som lever av krigene.

En viktig forutsetning for denne politikken er at Demokratene er blitt et krigsparti.

Det har skjedd ved at Demokratene er blitt et korrupt parti: Man går etter pengene. USAs kriger handler om innenrikspolitikk. De astronomiske summene som ble øst ut på Afghanistan og Irak, endte til slutt opp i USA, der mesteparten av dem skapte en korrupt elite som levde av krig. Akkurat som i det gamle Rom.

Nå er det Ukraina. Europeere har fått en enkel sort-hvitt-fremstilling av en krig som er komplisert og som «Krigspartiet» vil utnytte til å utvide sin makt.

Nordmenn burde være ekstra vare for at krigen vil skape et varig fiendeforhold til vår store nabo i øst.

Parallelt med feiringen av «Gerald R. Ford» melder Dagsnytt at russerne har søkt om å få drive havbunnsundersøkelser utenfor Nord-Norge. Både FrP og Ap vil at svaret skal være nei. Det blir sikkert resultatet. Problemet for Norge er at det nå er Norge som svarer njet, njet, njet på alt russerne spør om.

Vi har ikke fantasi til å forestille oss at russerne vil kunne si nei til noe vi gjerne vil ha. Tidligere var vi på tå hev for russerne. Nå behandler vi dem nedlatende og synes å ha glemt at vi er et lite land med 5,5 millioner innbyggere.

Vi stoler på USS «Gerald R. Ford». Vi legger vår skjebne i andres hender.

Vi flagger ut det meste: Energien går til Kontinentet, og til gjengjeld importerer vi høye strømpriser.

Nå har vi også flagget ut forsvaret av landet.

Det er avmaktens politikk. Vi har ikke lenger nasjonal suverenitet.

Det er disse spørsmålene som burde stilles i slagskipets skygge.