En rekke fattige land verden over står overfor en mulig økonomisk kollaps under vekten av hundrevis av milliarder dollar i statsgjeld de har tatt opp fra utlandet. Mye av det kommer fra verdens største og minst ettergivende kreditor – Kina.
En analyse fra nyhetsbyrået AP viser at mange av landene med størst gjeld til Kina sliter med at tilbakebetaling tar opp en stadig større del av skatteinntektene de trenger for å holde skolene åpne, sørge for strøm til alle og betale for viktige varer.
Lånene tømmer også valutareservene som landene bruker for å betjene rentene på lånene, og flere land er bare måneder unna å gå tom. Bak kulissene ligger Kinas uvilje mot å ettergi gjeld, det ekstreme hemmeligholdet rundt hvor mye penger de har lånt ut, og betingelsene for lånene. Det hemmeligholdet har avskrekket andre store långivere fra å bistå dem.
I tillegg har det nylig kommet fram at låntakerne må inngå hemmelige avtaler som gjør at Kina havner først i køen over kreditorer som må få pengene sine. Flere land i APs analyse fikk så mye som halvparten av de utenlandske lånene sine fra Kina. De bruker mer enn en tredel av statens inntekter til å betale ned gjeld.
To av dem, Zambia og Sri Lanka, har allerede misligholdt statsgjelden sin. De klarer ikke engang å betjene rentene på lån som finansierer utbyggingen av havner, gruver og kraftverk. I Pakistan har millioner av tekstilarbeidere mistet jobben på grunn av gjeldskrisen – landet har ikke lenger råd til å holde strømmen i gang på fabrikkene til landets viktigste eksportnæring.
Etter at Sri Lanka misligholdt sin gjeld for et år siden, har en halv million arbeidsplasser forsvunnet. Inflasjonen har toppet 50 prosent, og nær halvparten av befolkningen har falt under fattigdomsgrensen. Og en tom valutakasse førte til enorme opptøyer som sendte presidenten på flukt i fjor sommer.
Eksperter spår at med mindre Kina begynner å ettergi gjelden til fattige land, kan det oppstå en ny bølge av mislighold og politisk kaos.
Et godt eksempel er hvordan situasjonen har utviklet seg i Zambia. Landet har gjennom de siste to tiårene lånt milliarder av dollar fra statlige kinesiske banker for å bygge demninger, jernbaner og veier.
Lånene fikk fart på Zambias økonomi, men rentebelastningen ble så stor at regjeringen måtte kutte kraftig i andre utgifter: helsevesenet, sosialvesenet og subsidier til frø og gjødsel for landets bønder.
Tidligere ville store, statlige kreditorer som USA, Frankrike og Japan jobbet for å få på plass avtaler der de etterga noe gjeld, og dessuten gjorde det offentlig kjent hva hvert land skyldte, og betingelsene for lånet. Det er imidlertid ikke reglene Kina spiller etter.
Til å begynne med nektet landet til og med å delta i samtaler med andre Zambia-kreditorer og forhandlet med landet på egen hånd. De insisterte også på at detaljene skulle holdes konfidensielle, slik at Zambia ikke kunne fortelle andre kreditorer hva slags betingelser de hadde.
Derfor nektet en rekke land å ettergi renter, selv i noen få måneder. Dermed fortsatte Zambias valutareserver å tømmes. Valutareserver består i stor grad av amerikanske dollar og brukes i tillegg til renteinnbetaling på viktige importvarer som olje.
I november 2020 hadde Zambia så lite valutareserver igjen at landet valgte å slutte å betale. Da de misligholdt gjelda, endte de også opp med å miste muligheten til å ta opp framtidige lån og havnet i en økonomisk krise. Inflasjonen i landet har siden passert 50 prosent, valutaen har mistet en tredel av sin verdi, og FN anslår at nærmere 3,5 millioner zambiere lider av underernæring.
Forskere anslår at Zambia skyldte statseide kinesiske banker 6,6 milliarder dollar – over 70 milliarder kroner. Det var mer enn dobbelt så mye som man anslo i Vesten, og drøyt en tredel av landets totale gjeld.
– Når du ser under sofaputene, innser du at du har gått glipp av masse, og at ting er mye verre enn du trodde, sier forskeren Brad Parks ved forskningsinstituttet AidData på College of William & Mary.
Både Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken har oppfordret Kina til å ettergi noen av de hundrevis av milliardene verdens land skylder dem, men det er ikke landet villig til. Dermed er låntakerne låst, og tilbakebetalingen av renter stanser også den økonomiske veksten de ellers kunne brukt på å betjene lånet.
Uten en gjeldsordning har flere land bare reserver til å betale for noen måneder med mat, drivstoff og andre livsviktige varer. Mongolia har penger igjen til åtte måneder, Pakistan og Etiopia har om lag to.
Kina bestrider imidlertid påstandene om at landet er en umulig kreditor. De sier at dersom de skal etterleve IMFs og Verdensbankens krav, må også de to internasjonale institusjonene det.
De sier også de har tilbudt hjelp til låntakerne i form av utvidet forfallstid og nødlån, samt at de bidro til midlertidig stans i rentekrav under koronapandemien. Videre sier Kina at de har ettergitt 23 rentefrie lån til afrikanske land. Parks mener imidlertid at slike lån i hovedsak stammer fra to tiår tilbake, og at de tilsvarer mindre enn 5 prosent av det de har lånt ut.
Kina bestrider også en idé USAs tidligere president Donald Trump ofte fremmet, nemlig at landet låner ut slike pengesummer med vilje for å fange landene i en felle slik at de senere kan beslaglegge havner, gruver og andre strategiske mål.
Eksperter som har sett nærmere på de kinesiske lånene, er enige med landet om dette: lånene kommer fra flere titalls banker, og det er altfor lite samhandling til at det kan være koordinert ovenfra.
Les også:
Støtt Document ved å kjøpe bøker fra Document Forlag!
Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!
Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!
