Henry Kissinger fyller 100 år 27. mai. I et intervju med the Economist forsøker han slå flere fluer i et smekk. Han advarer mot at verden er på vei mot stormaktskonfrontasjon. Samtidig som han påstår at Kina ikke er ute etter å dominere verden og påtvinge den sin ideologi. Det henger ikke på greip.

Kissingers kritikk av USA kan vi slutte oss til. Det tjener ikke Vesten å bruke en regelbasert internasjonal orden til egen fordel. Det vekker bare motvilje. Tiden for en ny pax Americana er forbi.

Kissinger mener kinesiske ledere harmes over vestlige politikeres snakk om en global regelbasert orden når det egentlig betyr amerikanske regler og en amerikansk orden. Kinesiske ledere reagerer på vestlige nedlatende tilbud om å gi Kina privilegier bare de innordner seg.

Kineserne higer ikke etter verdensdominans på hitlersk vis, de ønsker bare å være mektige i kraft av sin egen stormaktsrolle. Kissingers instinkt tilsier at kineserne ikke ønsker å prakke sitt system på andre.

Kissingers «instinkt» bunner kanskje i et ønske om å redde arven han selv skapte med sin reise til Kina i 1972. Kissinger og Nixon spilte Kina-kortet og innledet samarbeidet med Kina. Det har Kina utnyttet til sin fordel. Det har endelig gått opp for mange i USA: Kina stjeler, kopierer, spionerer, for å slå USA på alle felt: Sjeldne mineraler, grunnstoffer til medisiner, Kina har sørget for å sitte med nøkkelen og kan «lukke» Vesten hvis det vil. Skulle det ta Taiwan vil Vesten være lame duck. Nå er vi sitting duck, men Kissinger vil ikke innrømme det.

Kissinger går så langt at han advarer Vesten mot å skade Kinas interesser.

-Det er ikke i amerikansk interesse å drive Kina inn i indre oppløsning, sier han.

Det er snarere USA som er i oppløsning. Hva med å be Kina slutte å eksportere grunnstoffene til fentanyl til Mexico som koster 70.000 amerikanere livet hvert år.

Kissinger synes å leve i fortiden, da USA var supermakt og Kina en oppadgående sol. I virkeligheten er det USA som er i forfall, og den globaliserte eliten har tjent seg rike på det Steve Bannon kaller «managed decliine», ved å sende jobbene til Kina har de blitt søkkrike, mens amerikansk middelklasse har blitt deklassert. Når white trash rører på seg og stemmer Trump tar de av seg silkehanskene. Vold er ikke noe nytt i amerikansk samfunn, men at det mobiliseres av en elite som anser seg selv for å være humaniteten selv, er nytt.

Hvis ikke Vesten passer seg blir Ukraina-krigen en kinesisk triumf. Kissinger later som om krigen ikke vedkommer Kina. Han ignorerer alliansen Kina-Russland. Det er derfor Vesten aldri skulle latt Kina komme i posisjon til å diktere en fredsløsning, men det kan bli resultatet.

Kina og Russland er ikke naturlige allierte. Kissinger har aldri møtt hverken en russer eller en kineser som snakker pent om hverandre. Vel, det kan understrekes ved det faktum at Kina og Sovjetunionen tilbragte store deler av den kalde krigen ikke akkurat som bestevenner.

Kissinger er modig som sier at det var feil å forespeile Ukraina Nato-medlemskap. Ukraina vil aldri kunne få igjen alle territoriene og særlig ikke Krim.

Beslutningen om å holde NATO-døren åpen for Ukraina, var helt feil og destabiliserende. En våpenhvile vil måtte innebære at Ukraina ikke får tilbake alt tapt territorium og i alle fall ikke Sevastopol på Krim-halvøya.

Diplomater på rekke advarte Washington om at Nato-medlemskap var en rød linje. Nåværende CIA-sjef William Burns bl.a. Likevel durte Jake Sullivan, Victoria Nuland, Tony Blinken frem. Jens Stoltenberg oppildner Zelenskyj ved å si det er enighet blant alle Nato-land om at Ukraina skal med. Men Norge er ikke enig.Det ante oss og fremkommer i et VG-intervju med Støre.

Natos politikk risikerer storkrig med Russland. Nå har norske politikere snakket om «storskalakrig» i Europa i lang tid. Da er det underlig at det de bygger opp til er nettopp det.

Kissinger begår intellektuelt harakiri ved å akseptere at Ukraina må få bli medlem, selv om han sier det er galskap å gi den unge ledelsen råderett over så mange farlige våpen.

Å bevæpne Europas minst erfarne lederskap til tennene med de mest avanserte våpen, er farlig galskap, fremholder Kissinger. Når det først er kommet så langt, er det best å ta kontroll på fyren i Kiev gjennom ukrainsk NATO-medlemskap, later Kissinger til å mene. Men hvordan det da skal bli mulig med «rapprochement» med Russland for å skape en stabil østgrense, som Kissinger foreslår som trinn to, er en gåte. Man kan legge til; «jernteppet» er flyttet lenger øst, men deri ligger også selve problemet som vil plage oss i årtier fremover.

Når det kommer til stykket holder Kissinger med Krigspartiet. De advarslene han kommer med overfor en politikk som knekker Kina gjelder åpenbart ikke Russland. Dermed går ligningen opp for Kissinger. Han er villig til å risikere tredje verdenskrig overfor Russland, men ser ikke noe aggressivt ved Kina.

Dermed er han bak dagens politikk i Nato og Washington.

Han ønsker kanskje ikke ødelegge bursdagsfeiringen.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!