Norske kvinners lave fruktbarhet og landets lave fødselstall gjør barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) urolig.

Aldri tidligere har norske kvinner født så få barn. Fjorårstallet ble 1,41 barn i gjennomsnitt pr. norske kvinne. Og aldri før har alderen for førstegangsfødende vært så høy som nå – over 30 år. Da er halvparten av en kvinnes fruktbare livsperiode omme. For å hindre nedgang i folketallet, må snittet være over to barn pr. kvinne.

I et intervju med VG fredag ber hun sine medsøstre gjøre som hun selv gjorde: Få barn tidlig – og mer enn to. Selv er hun mor til seks, men det er nok for mye å vente.

Hun kunne jo for moro skyld, men samtidig understreke alvoret, gjenta det hennes bysbarn, Bergens nesten legendariske ordfører Harry Hansen sa da Bergen ved et årsskifte ikke lenger var landets nest største by.

Det hadde seg sånn at Trondheim som følge av kommunesammenslutninger passerte Bergen i folketall 1. januar 1964. Det var da Harry’en, som bergerne kalte sin avholdte ordfører, appellerte til sine bysbarn: – Ligg dokker sammen og gjør nokke!

Fire år senere fusjonerte også Bergen med omegnskommunene, og normaliteten ble gjenopprettet. Det er ikke kjent om ordførerens appell hadde noen virkning.

Fra spøk til alvor: Det skal nok mer til enn at folk ligger seg sammen for å få fødselstallene til å vokse. Det må føres en barne- og familievennlig politikk, og det må gjøres noe for å stanse islamiseringen av samfunnet. Her har vi hovedkomponentene for å oppnå en mer bokstavelig talt fruktbar utvikling.

Hvem fristes til å sette barn til verden når makthaverne bevisst islamiserer landet? Hvis utviklingen fortsetter, er det bare et spørsmål om tid før folkeflertallet er muslimer. Når alle vet at det ikke finnes ett eneste muslimsk land med demokratisk styresett, allmenne menneskerettigheter, sosial trygghet og jevnt fordelte økonomiske goder, er det ikke så rart at forplantningsdyktige nordmenn tenker mer på prevensjon enn å ta ansvar for landets norske folketallsutvikling.

De styrende eliter ønsker nok økt folketall, men de vil ha ønsket oppfylt ved å importere folk fra dysfunksjonelle fjernkulturelle land i stedet for en naturlig vekst av egen avl. Elitene later til å ha et så avslappet forhold til dette at det er dem likegyldig hvordan folketallet stiger – bare det stiger.

Når en ser hvordan muslimimportens skadevirkninger brer seg, og utsiktene bare er til det verre, skal vi ikke fortenke unge mennesker i å slå fra seg tanken på å bli foreldre.

Slektens formering har også med familiens økonomi å gjøre. Avdøde Kåre Willoch ba om en politikk som stimulerer kvinner til å få barn når de er i sin mest fertile alder – fra 20 år og oppover. Da må det gjøres noe med fødselspengene. En velavlønnet mor kan få opptil 668.682 kroner i foreldrepenger etter nedkomst. En student eller arbeidsledig mor får en engangsstønad på 90.300.

Dette klasseskillet er det ingen som bryr seg om å gjøre noe med. Barselsstønaden må økes dramatisk. Studenter kan stimuleres til å bli foreldre ved at studiegjeld blir skrellet av – jo flere barn, jo større gjeldsamnesti. Dette er barneminister Kjersti Toppe selv inne på, men da må det også tilbys studentboliger som er større enn hybler.

Og så må barnetrygden økes merkbart – og bli behovsprøvd, eventuelt skattlagt og skatten brukt til å øke satsene. Det gjelder å få trygden økt så det monner hos dem som trenger den mest.

Politikerne må dessuten overlate til foreldrene å forvalte fødselspermisjonen med tilhørende penger. Stortinget har bestemt at far og mor har rett til like lang fødselspermisjon og at en mindre del er til fri rådighet – akkurat som om det er barnefaren som trenger ro etter et ofte krevende svangerskap og skal amme barnet! Dette fører til at stadig flere mødre tar ulønnet permisjon for å være lengst mulig hjemme sammen med barnet. Tenk om de skravlende eliter kunne ha tillit til at foreldrene selv kjenner bedre til sitt eget behov enn makthaverne!

Det er mange årsaker til lave fødselstall. Makthaverne kan gjøre noe med mange av dem.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.