7 Slutten på alle ting er nær. Vær derfor sindige og edru, så dere kan be. 8 Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder. 9 Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage.
10 Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. 11 Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen.
Vi har nettopp feiret Kristi himmelfartsdag, og om en uke er det pinse. De passeres uten særlig oppmerksomhet. Den eneste de stort sett får, er en stadig tilbakevendende debatt om deres status som offentlige fridager.
Disse hendelsene er imidlertid en del av rammeverket for vår felles virkelighetsforståelse, men det er som om vi ikke liker å snakke om at kristendommen gir andre svar på våre grunnleggende spørsmål enn andre religioner og ideologier. Den oppvoksende slekt skal helst læres opp til å tro at alle egentlig er gode humanister når de bare får tenkt seg om.
Men påske, Kristi himmelfartsdag og pinse gjør oss oppmerksom på en hendelse som forteller oss en historie som ikke ligner noe annet. Fra et politisk ståsted var inkarnasjonen, Guds tilgivelse og menneskets guddommelige oppdrag med på å reise oss opp til en posisjon vi aldri tidligere hadde hatt, eller ville få.
I perioden mellom oppstandelsen og Kristi himmelfartsdag møtte Jesus disiplene tre ganger. Før korsfestelsen hadde de alle sammen sviktet ham, og Peter kanskje mest av alle. Men det var ikke en refsende Kristus som møtte dem, selv om han ifølge Markus bebreidet dem for at de ikke trodde at han var oppstått. Hans første ord til dem var nemlig «Fred være med dere». Også Peter fikk tilgivelse for sitt svik. Møtet mellom Jesus og Peter ved Tiberiassjøen er en av de mest følelsesladede historiene i hele Bibelen. Der viser oss en Gud som ønsker vår nærhet og kjærlighet, samtidig som han kan bruke oss, selv om vi svikter som mest.
Kristi himmelfartsdag er spesiell av mange årsaker, og fra et ideologisk perspektiv er posisjonen til mennesket avgjørende. For det første ga Gud disiplene et oppdrag: De skulle gjøre alle folkeslag til hans disipler, døpe dem i Faderens, Sønnens og Den Hellige ånds navn. Mennesket skulle spille på lag med sin skaper. Det er vanskelig å tenke seg en større tillitserklæring enn dette.
Men for at budskapet om frelse skulle nå oss alle, var Gud avhengig av at disiplene, og at de som senere kom til tro, forkynte og gjorde stadig nye mennesker til hans disipler. Det var på den måten menneskene skulle få vite om det som hadde skjedd. Gud hadde gitt mennesket fri vilje, og han var avhengig av at vi brukte den i hans tjeneste.
Et annet punkt med Kristi himmelfartsdagen som ofte blir undervurdert, er at Jesus fór tilbake til sin Far som sann Gud og sant menneske. Det ga begrepet menneskeverd en dimensjon ingen kunne se rekkevidden av, og Jesu ord om at det vi har gjort mot en av våre minste, har vi gjort mot ham, fikk en ny forklaring.
Samtidig fikk vår fornuft bokstavelig talt en ny himmel over seg. En Gud som også var sant menneske, og som ba oss om å elske ham, måtte kunne forstås. Hans hellighet var tilgjengelig for oss. Forhenget til det aller helligste var revnet, Gud selv hadde invitert oss inn til seg. Den fornuften som Gud hadde gitt oss, skulle ikke bare brukes til å forstå verden, legge grunnlaget for vitenskap og framskritt, men også til å forstå hans vilje med våre liv. Den som elsker ham, holder hans bud, og i lys av kjærligheten var de selvsagte.
Den kristne verden som vokste fram etter antikken, hadde en ny virkelighetsforståelse som fundament. Vissheten om at de tilhørte en Gud som elsket dem, tilgav dem og lovet dem evig liv, ga oss et motiv ingen før hadde hatt: De skulle elske sine medmennesker slik Gud hadde elsket oss først.
Vi skulle elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler nemlig en mengde synder.
Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!