Feminiseringen av amerikanske universiteter og høgskoler når stadig nye milepæler, og det som ledsager den kvinnelige dominansen i amerikansk akademia, er skremmende, mener Heather Mac Donald ved Manhattan-instituttet for politisk forskning i New York.
I en artikkel i instituttets publikasjon City Journal tar Mac Donald utgangspunkt i at New York-universitetet har fått en kvinnelig president. Linda Mills er navnet, og ifølge Mac Donald representerer hun selve innbegrepet av nåtidens politisk korrekte akademiker med sin bakgrunn som ”klinisk sosialarbeider” og professor i sosialarbeid. Mills driver med forskning på traumer og partiskhet (bias) så vel som på rase som kjønnsidentitet. Hun er også filmregissør, underviser i filmproduksjon og er vise-rektor for ”Globale programmer og universitetsliv” ved New York-universitetet. Med alle disse rollene er Mills altså selve inkarnasjonen av dagens akademiske USA, men det viktigste i hennes CV er at hun er kvinne, skriver Mac Donald i artikkelen ”The feminization of the American university is all but complete”. The Great Feminization of the American University | City Journal (city-journal.org)
Og Mac Donald, som i sine bøker gjør flittig bruk av statistikk, legger fram tall som viser at hun har belegg for sine påstander. 75 prosent, eller seks av åtte presidenter ved de såkalte Ivy League-universitetene i de amerikanske nordøststatene, er kvinner. Nesten halvparten av de 20 høyest rangerte universitetene i USA har, ifølge tidsskriftet Forbes, kvinnelige presidenter. Det gjelder også universiteter som MIT, Harvard og Columbia.
I tillegg til de faglige ansatte ved universitetene styrker kvinnene sin stilling i universitets- og høgskoleadministrasjonene. I 2021 utgjorde kvinnene 66 prosent av de ansatte i disse administrasjonene. De dominerer stort i administrative stillinger med ansvar for det såkalte DEI-programmet (diversity, equity, inclusion) i de akademiske institusjonene, et program med siktemål om å oppheve diskriminering med bakgrunn i rase, kjønn, etnisitet, religion og minoritetstilhørighet osv.
Men kvinnene dominerer ikke bare på faglig og administrativt nivå ved de høyere lærestedene i USA, denne dominansen finnes også blant studentene. I studieåret 2019–20 var 58 prosent av alle ”bachelor of arts” ved universitetene kvinner. Minst 60 prosent av alle mastergradene og 54 prosent av alle doktorgradene (Ph.D.) ble også tatt av kvinner.
Mental helsekrise
Én ting er kvinnenes tallmessige dominans i amerikansk akademia, noe annet er hvilke følger dette har for det faglige innholdet i studiene og for miljøet ved universitetene og høgskolene i USA. Og følgene er ikke akkurat trivselsoptimale, slik Mac Donald beskriver dem i den nevnte artikkelen, som er en oppfølger av hennes bok ”The Diversity Delusion”, som ble utgitt i 2020. Det er ei bok med en nesten akopalyptisk beskrivelse av den amerikanske universitetsverdenen, der politisk korrekthet, mental uhelse og woke-ideologi er i ferd med å drive amerikansk universitetskultur ned i ideologisk gjørme og oppløsning.
Sammen med kvinnenes innmarsj og dominans i akademia rapporteres det om en mental helsekrise blant universitetsstudentene. I studieåret 2018–19 var to tredeler av dem som søkte hjelp for mentale problemer, kvinner, ifølge Center for Collegiate Mental Health. Undersøkelser i USA viser at hver tredje student sier de har en mental lidelse. Studenters bruk av terapeutiske psykologitjenester økte med 40 prosent fra 2009 til 2015. Ved mindre colleger har 40 prosent av studentene fått psykologisk behandling, og ved Yale søker 50 prosent av studentene på bachelor-nivå om psykoterapi.
Det er også kvinner som i stor grad står for den psykologiske terapien. Ved Harvard-universitetets mentale helsetjeneste er nesten tre av fire ansatte kvinner. Kvinnene er i flertall i psykologi-utdanningen og har også tatt over ledelsen i den amerikanske psykologiorganisasjonen (APA).
Senter for det gode liv
Som svar på den mentale helsekrisen ved amerikanske universiteter har man ved Yale-universitetet anlagt et senter for det gode liv (Good Life Center), som Mac Donald mener kommer til å sette standarden for amerikanske universiteter i årene framover. Senteret kan tilby en myk sandkasse, eteriske oljer, massasje, mentale helsearbeidsgrupper og terapihunder (sic). Studentene får adgang til kurs der de skal lære vitenskapelige teknikker for å mestre følelsesmessige påkjenninger, slik at de kan få et mer tilfredsstillende liv. Kurset er blitt det meste populære i universitetets historie, skriver Mac Donald.
Den kvinnelige overvekten ved universitetene ser altså ikke ut til å skape gunstige mentale vilkår. Dess mer kvinneandelen øker, dess mer hører man om mentale massesammenbrudd ved universiteter og colleger i USA, skriver Mac Donald. Hun mener at kvinnelige studenter og administratorer ofte danner et gjensidig avhengighetsforhold der de forenes i en felles forståelse av å være ofre for identitets- og traumakriser. Kvinnelig dominans i studentpopulasjonen er knyttet til usikkerhet, til en følelse av å være offer og en woke-kultur som krever trygge steder (safe spaces), null eksponering for mikro-aggresjon og kanselleringer av politisk ukorrekte forelesere som woke-studenter anser å være en trussel mot deres mentale helse.
Storm mot ytringsfrihet
I ly av psykologiseringen av miljøene ved amerikanske universiteter og høgskoler er det vokst fram en intoleranse for meninger og ideer som ”traumatiserte” woke-pregede studenter mener utgjør en fare for deres liv og psykiske helse. En stor kampsak for woke-bevegelsen er uvilje mot å godta meninger som de mener representerer hvitt herredømme (supremacy), koloniale tenkemåter, undertrykkelse av transkjønnede, av fargede minoritetsgrupper, strukturell rasisme og interseksjonell diskriminering. Dette har ført til en kontinuerlig kamp mot å slippe til antiwoke-stemmer ved universiteter og høgskoler og til kansellering av forelesere som doserer oppfatninger som er i strid med woke-ideologien. Universitetsansatte som uttaler noe woke-miljøene oppfatter som kritikk av woke-ideologien, er blitt sagt opp fra stillingene sine eller har selv besluttet å gå av. På denne måten styrker woke-ideologien stadig stillingen i det høyere utdanningssystemet i USA.
Heather Mac Donald er ikke nådig mot sine medsøstre og mener at feminiseringen av universitetene har skapt en storm mot ytringsfrihet og fornuft. Hun viser til en fersk undersøkelse der det går fram at dobbelt så mange kvinner som menn mener at en kontroversiell foreleser bør stoppes hvis et flertall av studentene kjenner seg ubekvemme med innholdet i forelesningen. Menn, derimot, er mer villige til å støtte en kontroversiell foreleser dersom det skjer i den akademiske frihetens navn og for å fremme kunnskap. Mac Donald viser til flere undersøkelser der resultatet er at det først og fremst er kvinner ved amerikanske høyere læresteder som ønsker begrensninger i ytringsfriheten. Ved to rene kvinne-colleger, Barnard og Wellesley, støttet 40 prosent av studentene i 2021 bruk av vold mot dissentere. Hun mener at slike holdninger også har spredd seg fra universitetene til resten av samfunnet. Universitetene og høgskolene har fungert som rene politisk korrekte transportbånd til resten av samfunnet ved å formidle troen på at minoriteter i USA er ofre for urettferdighet i nærmest epidemisk forstand, at visse ord er skadelige, at visse meninger er det samme som hat og at slikt ”hat” skal bannlyses og forbys.
Terapi i stedet for studier
Mac Donald mener at det som kalles hysteriet på amerikanske universitets-campuser, er en form for politisk korrekt massepsykose, og at den egentlige krisen ved universitetene ikke er mental uhelse hos studentene, men at man ved universitetene ikke lenger forstår hva som er universitetets hovedoppgave, nemlig å videreformidle og produsere ny kunnskap. Den vestlige vitenskapstradisjonen er en sivilisatorisk triumf som av woke-bevegelsen blir oppfattet som en undertrykkelsesmekanisme og som ønskes fjernet på grunn av sin repressive karakter. Fornuftens og vitenskapens språk er blitt erstattet av patologiens språk, der man hele tiden snakker om emosjonelle skader og viser avsky for en tradisjon som har skapt den moderne vitenskapelige verden. I stedet for å studere går studentene i terapi for å kvitte seg med samfunnets repressive mekanismer.
Den anerkjente sosialpsykologen Jonathan Haidt bekrefter at mentale forstyrrelser er svært utbredt blant studenter i USA. I en artikkel nylig skriver han at USA er i inne i en 11-årig epidemi av mental uhelse blant ungdom. Haidt, som har skrevet om mental skjørhet blant ungdom sammen med Greg Lukianoff, mener at denne ”epidemien” startet på collegene i 2013/14. Lukianoff oppdaget rundt 2013 at studenter hadde begynt å kreve begrensninger i hva forelesere kunne dosere og krevde å få fjernet tekster i pensum som de mente skadet dem mentalt. Det var studentenes følelser som skulle bestemme hva og hvem som skulle fjernes, samt hva som kunne sies i undervisningen. Why the Mental Health of Liberal Girls Sank First and Fastest (substack.com)
Han drøftet denne utviklingen med Haidt, og resultatet ble essayet ”The coddling of the american mind”, som i 2018 ble til ei omfattende bok om emnet med samme navn. I boka forklarer de to den mentale skrøpelighet hos amerikanske studenter med middelklassens barneoppdragelse, som overbeskytter barna ved å forhindre barns selvstendig lek og erfaringer. Boka førte til innsamling av mer statistisk materiale og nye analyser av gammelt materiale der man så nærmere på forholdet mellom mentale problemer og kjønn, mellom mentale problemer og alder, mellom slike problemer og etnisitet og mellom mentale problemer og ideologisk orientering.
Venstrevridd ung kvinne-problem
Undersøkelsene viste en overbevisende korrelasjon (samvariasjon) mellom det å være ung, og særlig ung, hvit kvinne og ha mentale problemer. Lignende korrelasjon viste det seg å være mellom å være ung, kvinnelig venstreradikal (liberal) og mentale problemer. Disse funnene ga grunnlag for teorier om hvorfor disse korrelasjonene begynner å manifestere seg fra 2013 og framover. I 2014 begynte også unge kvinner å gå til venstre på den politiske aksen, viser studiene til Haidt og Lukianoff. I sin ferske analyse er Haidt kommet fram til at bruk av sosiale medier er en viktig forklaring på framveksten av kanselleringskulturen og alle dens forgreninger ved amerikanske høgskoler og universiteter. Men mentale problemer er noe som ikke bare rammer unge, venstrevridde, hvite kvinner, hele generasjon Z er ofre for denne utviklingen. Det er derfor på tide å behandle sosiale medier som et dopingmiddel på linje med alkohol, tobakk og spillegalskap, mener han.
Christopher F. Rufo
Christopher F. Rufo er en annen interessant stemme i ”koret” til Heather Mac Donald og Jonathan Haidt. Rufo er også ansatt på Manhattan Institute og har nylig gitt et svar og innspill til Mac Donald i City Journal, der han viderefører hennes ideer og observasjoner. Han viser til at individuell patologi i dagens woke-bevegelse blir sett på som en form for marginalisert identitet, og at slike marginaliserte identiteter legger et moralsk grunnlag for å kreve likebehandling og likestilling. For traumatiserte studenter, som mener de er ofre for samfunnets repressive karakter, blir mentale trauma- og velværesentre ved universitetene en slags redningssentral som forvaltes av et forvokst universitetsbyråkrati. Og av dette byråkratiet kan studentene få venstrevridd terapibehandling etter ha blitt ”underkuet og nevrotisert av samfunnets tradisjonelle verdier”. Men denne terapien gir kun en midlertidig lindring, for ifølge woke-ideologien kan ikke problemet med marginal identitet løses på individnivå. Det må løses med kollektiv innsats, det vil si med politiske tiltak, noe som innebærer en omlegging av samfunnsstrukturen både i materiell og mental forstand.
Den materielle biten av problemet har man allerede forsøkt å gjøre noe med, for eksempel ved såkalt positiv diskriminering, der studenter fra minoritetsgrupper blir kvotert inn ved opptak til studier. Denne politikken har vekket sterke reaksjoner fra studenter som ikke får adgang til studier selv om de har langt bedre karakterer enn studenter fra minoritetsgrupper. Og det er bebudet at amerikansk høyesterett skal ta stilling til dette problemet fordi det angivelig strider mot likhetsbestemmelser i den amerikanske grunnloven. I sin bok ”The Diversity Delusion viser Mac Donald til at denne kvoteringen også har ført til et kvalitetsfall i undervisningen ved amerikanske universiteter.
Likhet og rettigheter
Det er i fortsettelsen av marginaliseringsteorien til Christopher F. Rufo at man kan se det revolusjonerende og det aparte i woke-bevegelsens syn på marginalitet og avvik. For å få skikkelig tak i dette synet, må man gå til den grunnleggende logikken i og implikasjonene av woke- og transgender-forståelsen av at kjønn og kjønnsavvik er en sosial konstruksjon. Denne forståelsen gjør at alle avvik blir oppfattet som et resultat av sosial og mental undertrykking. Avvik blir med andre ord sett på som en sosial konstruksjon som ikke har med natur og med fysisk og psykisk konstitusjon å gjøre. Når en slik forståelse legges til grunn, blir ingenting normalt/unormalt eller avvikende fra normalen.
I og med at menneskelige karaktertrekk som for eksempel kjønn og fysisk framtoning ikke har noen forankring i naturlige forhold, blir mye mulig. Sammen med bortfall av naturlige begrensninger legger den moderne likhetstenkningen grunnlaget for utvidede rettighetsregimer, noe som godt illustreres av dagens tilstander i amerikansk akademia. Men denne rettighetstenkningen har også slått igjennom i det øvrige samfunnet. Et tidlig og ganske absurd norsk eksempel er fra et innlegg i avisa Dagens Næringsliv i 2007 der det ble vist til en funksjonshemmet som hadde klagd på at han ikke fikk avtjene verneplikten, som han ut fra likhetshensyn burde ha rett til. Men det ble da påpekt at å avtjene verneplikten er ingen rettighet; det er (var) en plikt.
I likhet med funksjonshemning er også fedme en form for marginalisert identitet. Det er kanskje ikke lenger marginalisert identitet i USA, der det er så mange som føler seg undertrykt av å bli definert som fet, og der fete mennesker er blitt gjort til gjenstand for en god del forskning og oppmerksomhet. I woke-forståelsen av virkeligheten er det å hevde at fedme er unormalt, et overgrep og en krenkelse av fete mennesker. Det er samfunnet som bestemmer og definerer at fete mennesker er fete. Fordi fedme er en sosial konstruksjon, altså noe som sosialt er definert av de andre, så kan ikke fedme være noe som den enkelte er ansvarlig for og heller ikke bør gjøre noe med. Det er samfunnet som er ”årsaken” til fedmen, og det er dermed samfunnet som har ansvaret for å rette opp situasjonen.
Makt og likhet
I bunnen av tankegangen om marginaliserte identiteter ligger det en påstand om at alle er like, om ikke på alle parametre, så i hvert fall på de fleste, og at forskjeller mellom folk egentlig er en form for sosial fiksjon (konstruksjon). Denne woke-forståelsen er den postmoderne likhetstankegangen ført ut til en ekstremitet der det ikke finnes noe menneskelig marginalt, marginale personer eller marginale og avvikende grupper. All marginalisering er et resultat av sosial, økonomisk og kulturell makt, siden marginaliseringen mangler kopling til natur og rotfestede samfunnsnormer. Fjerner man maktstrukturene, fjerner man marginaliseringen, og mennesket står dermed fritt til å definere seg selv med henvisning til et rettighetssystem som likestiller alle. Når alle normer er sosiale konstruksjoner, står også alle sosiale konvensjoner for fall og kan erstattes av nye konvensjoner. Og da er det for eksempel heller ikke natur- eller gudegitt at en kvinne er en kvinne og at en mann er en mann.
Har utviklingen som Mac Donald og Rufo beskriver i USA noen paralleller i Norge, kan man spørre? Også her i landet er kvinnene nå er overtall på de fleste universitetsstudiene. Ved norske universiteter og høgskoler i 2022 var det i alt 179.000 kvinnelige og vel 116.000 mannlige studenter. Hvordan kjønnsfordelingen er i administrasjon og blant faglig ansatte ved universitetene og høgskolene i Norge, skal være usagt, da slike opplysninger ikke finnes rede for hånden. Men ved Universitetet i Agder er eksempelvis rektoren kvinne og tre av fire i rektoratet kvinner. Ved NTNU i Trondheim har man kjønnspoeng for kvinner i en rekke fag, særlig i ingeniørfag, noe som skulle indikere at rektor er kvinne. Og det stemmer. Rektor er Anne Borg, og prorektor for utdanning ved NTNU er Marit Reitan. Et offentlig utvalg skal for øvrig ha foreslått å fjerne kjønnspoeng i høyere utdanning i Norge.
Studenter gråter
Hvordan det står til med den mentale helsen til studentene i Norge, ligger det utenfor denne artikkelens mandat å kunne si noe om, men det er indikasjoner som tyder på at norske studenter ikke befinner seg i noe mentalt paradis. I en artikkel i Subjekt nylig ble det fortalt om professorer som blir oppsøkt av studenter som gråter og forklarer at de ikke forstår helt grunnleggende ting ved studiet de har valgt. Artikkelforfatteren skriver at det de siste årene er skjedd en massiv forandring ved universitetene ved at de slipper til ungdommer som ikke er egnet til akademiske studier. Keiseren har jo ikke utdannelse | Subjekt
Selv om kvinnene ”stormer” inn i akademia også i Norge, viser flere undersøkelser at unge kvinner og jenter er mer utsatt for psykiske og mentale problemer enn jevnaldrende menn, som visstnok i større grad faller utenom både arbeid og studier.
Samfunnsutviklingen i vestlige land utenom USA er mer eller mindre kopier av det som skjer i USA. Det gjelder også her i landet, der man kan se de samme tendensene uten at de manifesterer seg like sterkt som i det store landet i vest. Men i motsetning til i USA er samfunnsforskningen på disse tendensene her i landet bortimot fraværende. Den sosiologiske forskningen i Norge ligger i en bakevje der den kverner på gamle problemstillinger ved at utøverne nekter å ta nye tider og nye problemstillinger inn over seg. Det samme gjelder mediene. De framstår som hjernedøde gespenster som opererer i en politisk korrekt fantomverden ved ikke å forholde seg den nye virkeligheten, en virkelighet som allerede er i ferd med å kjøre USA og resten av Vesten på skraphaugen.
Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!
