Den evige stad (Urbs Aeterna) trekker stadig mer folk til byens romerske ruiner og katolske kirkebygg. Jeg har aldri sett så mange mennesker strømme til de historiske tyngdepunktene, eller lete hektisk etter et spisested i de trange gatene. Over alt står du i kø, tre timer tar det for å komme inn i Peterskirken, fire for å besøke Vatikanmuseet. Og har du først kommet inn så flyter du med den tette folkestrømmen i en resepsjon av tilmålt betraktning og indre arkivering.

Nå er det ikke første gang jeg har besøkt denne fascinerende byen. Jeg har faktisk bodd der i lange perioder, nærmere fire år til sammen, på 70- og 80-tallet. I 70-årene var ikke Roma preget av så store kultursugne turiststrømmer. Byen var nærmest under beleiring. Over alt sto det tungt bevæpnet politi og militære kjøretøyer. Det var tiden for revolusjonær terror i Italia og ingen visste hvor de røde brigader ville slå til neste gang, enten med bomber eller drap på ledende politikere.

For egen del gikk det greit den gangen. Det var rolig i gatene og mine besøk i kirker og museer gikk knirkefritt uten å stå i kø eller bli forstyrret. Oppholdet ved Det Norske Instituttet i Roma, som lå tilbaketrukket på høyden Gianiccolo over Trastevere, var en faglig velsignelse. Her var det lett å jobbe og leve. I dag ville det nok blitt langt mer problematisk. Roma er invadert av turister fra alle verdens kanter. Hele byen kokte av folk som strenet i alle retninger. Det var som en feriedag i Disneyworld.

En dag min sønn Einar og jeg hadde besøkt Capitol, ville han opp på takterrassen til det hvite, dominerende Viktor Emmanuel-monumentet. Det var ikke noe for en sårbeint og støl kunsthistoriker av eldre årgang, så jeg fant meg en benk ved inngangen. Der ble jeg sittende ved siden av en eldre dame, tydeligvis en tilreisende turist. Jeg prøvde å opprette en liten kontakt på flere språk, men hun mumlet bare noe uforståelig tilbake. Jeg hørte hun sa Brasilia, men hun snakket ikke portugisisk, trolig en etnisk dialekt. Så jeg svarte på norsk: Ha en fin dag i Roma!

Det er tydelig at folk kommer til Roma fra alle verdens kanter. Mange kommer i grupper med en profesjonell omviser med vimpel i været, som styrer flokken gatelangs etter oppsatt skjema og tilmålt informasjon. Hele byens sentrum er jo stappfull av severdig arkitektur og tankevekkende ruiner med overraskende åpne plasser som Piazza Navona og Campo de Fiore. Førstnevnte kjent for sin store fonteneskulptur av Bernini, mens sistnevnte for sin statue av Giordano Bruno, som her ble brent på bålet i år 1600 for teologisk vranglære.

Romas historie er sammensatt og like kronglete og uoversiktlig som byens trange og pittoreske gateløp. Det er gjerne her folk inntar sine lunsjer og middager, og det mangler ikke på restauranter. Før sto det innkastere utenfor, i dag er det lange køer. Her sitter man halvveis ute i gaten og servitørene løper i skytteltrafikk. Det gjør tydeligvis kokkene også for maten var under pari. Hver dag prøvde vi ulike pastaretter, men de var gjennomgående smakløse og enkelte ganger var spaghettien så hard at jeg måtte bruke kniv. Og brød fantes ikke på bordet, heller ikke parmesan, salt eller pepper.

Slikt har jeg aldri opplevd det italienske kjøkkenet, ikke en gang i norske byer. Så klart det finnes bedre spisesteder i Roma, men de finner man ikke anbefalt på nettet eller i reiseguider. Uansett, vi overlevde takket være en utmerket frokost på hotellet, som lå like bak Panteon. Stedet kan anbefales, så også middelalderkirken Santa Maria sopra Minerva som ligger noen få meters gange unna. Det er Romas eneste gotiske kirke, med strebebuer, glassmalerier og et fredfullt kirkerom. Her finner vi også en kjent skulptur av Michelangelo: «Den oppstandne Kristus».

Etter denne hektiske vandringen på kryss og tvers i Den evig stad, var det en lettelse å komme gjennom sikkerhetskontrollen på Aeroporto de Leonardo da Vinci. Her var det også mye folk, men vi kunne sitte i fred å nyte en cappuccino før avreisen og kjenne hvor godt det var å bli kvitt den romerske evigheten. Plutselig sier Einar: Er det ikke Bjørn Ransve som står der borte? Jeg snudde meg og kikket. Jo da, det var kunstneren Bjørn Ransve, en gammel og god venn av som jeg ikke har truffet på mange år.

Det ble et gledelig gjensyn med mange gode tilbakeblikk, bortsett fra et tilfelle, et traumatisk sådant, som vi begge ble rystet over. Nå ble det repetert. Det var i 1973 da Bjørn hadde fått Heinrich Steffens-prisen og måtte til Hamburg for å hente den, og jeg ble med. Der ble vi om kvelden stanset av sivilkledt politi med pistolene parat. På et øyeblikk hadde vi hendene i været og munningene i ryggen. Så dukket det opp to nye fyrer, de ba om legitimasjon og var synlig nervøse. Vi ga dem passene våre og ganske raskt forsvant pistolene. De beklaget situasjon og ubehag, hadde tydeligvis tatt feil, men ville gjerne spandere en øl. Vi takket nei, vi trengte noe sterkere og akutt nervedempende.

Dette var i 1973 da Rote Armee Fraktion spredte terror over landet, ikke rart at det tyske politiet var i høyspenning. Nå derimot, 50 år senere. satt vi begge trygt på et fly og mimret lettet over hendelsens skrekkinnjagende dramatikk. Jo da, det ble et hyggelig gjensyn og en trivelig hjemreise fra Roma. Vi hadde mye å snakke om, ikke minst kunsten i Romas kirker og museer. Bjørn har alltid vært en helstøpt kunstner som alltid var profesjonell og kvalitetsbevisst. Han er ikke bare en malerisk begavelse, men også en eminent tegner. Nei, denne Roma-turen kommer jeg aldri til å glemme, der trådene fra en historisk byvandring og selvbiografisk mimring samles i 10000 meters høyde over Europa.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!