Document har i ensom majestet i Norden fulgt Russiagate, Mueller-rapporten og Durham, som endelig leverte sin rapport mandag. Rapporten handler primært om USAs politiske system, men det handler  også om oss og Europa.

Durham har ligget lavt i terrenget, han har avfunnet seg med at nøkkelpersonene har nektet å la seg avhøre. James Comey, Peter Strzok, Lisa Page, Andrew McCabe satser på at systemet vil beskytte dem; at det ikke kommer noe oppgjør.

I så måte er de true to form, som det heter. De oppfører seg konsistent. De er forbrytere som ikke skammer seg over å komme straffritt unna, selv om en hel verden kan lese om deres misbruk av tilliten de var betrodd.

Dermed bekrefter de Durhams konklusjon. For Durham sier at det ikke hjelper med nye regler hvis ikke menneskene som velges til embeter, følger sin samvittighet og har moral.

FBIs oppgave er å beskytte og bevare det amerikanske folk og forfatningen. Det skal gjøre dette ved å vise «Fidelity, Bravery and Integrity» . Trofasthet, tapperhet og integritet.

Hvis disse ordene er tomme og innholdsløse, hjelper det ikke med nye regler og nye kurs.

Durham fikk beskjed fra justisminister William Barr om at han ikke fikk lov til å gå etter Obama og Biden. Han hadde såkalt subpoena power, stevningsfullmakt, men har unnlatt å bruke den mot de gjenstridige, mot dem som absolutt burde ha vitnet.

Han visste at det er de samme folkene som sitter ved makten i dag som igangsatte Russiagate. Å forsøke å stille disse for retten i dagens Amerika, ville være nytteløst. Men dermed bekrefter han en etter hvert uoverstigelig kløft mellom 60 prosent av det amerikanske folk og det politiske systemet.

Accountability

Accountability er fundamentet dette systemet hviler på. Hvis man ikke stilles til ansvar for sine handlinger, slutter det å fungere.

I dette tilfellet har FBI, justisdepartementet, CIA og Det hvite hus med vitende og vilje mobilisert alle sine ressurser for å favorisere en kandidat og undergrave en annen som var valgt på lovformelig vis. Staten gikk til angrep på demokratiet.

Da det ikke nyttet og folket valgte Trump likevel, gikk de over til å undergrave hans presidentperiode, systematisk med styrte lekkasjer og tiltaler.

Husk at Durham slår fast: Det var intet grunnlag for å starte kontraetterretnings-operasjonen Crossfire Hurricane mot Trump i slutten av juli 2016. Den ble startet på bakgrunn av «ubekreftet», «rå» etterretning.

Etter en uke, 3. august, fanget CIA opp at Russia collusion var en plan utklekket av Hillary Clintons kampanje for å overskygge hennes egen e-post-skandale. CIA-sjef John Brennan briefet Obama, Biden, Eric Holder, Loretta Lynch, FBI-sjef Comey, som ikke reagerte med å si: – Ok, da legger vi ned etterforskningen av Trump.

De reagerte motsatt: Sett alle kluter til for å hjelpe Hillary. Trump var forsvarsløs mot kampanjen som ble rullet ut mot ham fra alle kanter: Demokratene, mediene, justisdepartementet, FBI, CIA, Det hvite hus og konsulentselskaper som Fusion GPS og advokatkontoret til Marc Elias. (Dette firmaet hadde eget kontor i FBI-hovedkvarteret og eget adgangskort.)

Denne kabalen var overbevist om at de jobbet for USAs neste president. Da de tapte, skiftet de bare gir. Da Trump sparket FBI-sjef Comey, fikk de innmanøvrert hans forløper, Bob Mueller, til å bli spesialetterforsker med ubegrensede fullmakter og ressurser. Lekkasjer fra team Mueller gjorde at mediene kunne holde opinionen i en tilstand av konstant Russland-galskap. Publikum ble fyrt opp, dag etter dag: Trump kom til å dingle. Bare vent.

Da Mueller ikke kunne levere, ville mediene at han skulle tiltales for obstruction of justice, en vag term som antok at han hadde noe å skjule. For Trump gjaldt ikke uskyldspresumpsjonen.

Som Nancy Pelosi sa etter at Alvin Bragg dro Trump for retten i Manhattan: Han skal få lov til å bevise sin uskyld.

Det spørsmålet de som kontrollerer Amerika må besvare, er: Skal de skyldige stilles til ansvar? Hvis ikke er USA redusert til en bananrepublikk.

Da er USA på vei mot pakistanske tilstander, der Imran Khan forfølger sin forgjenger, og når forgjengeren kommer til makten, forfølger han Khan.

Med den forskjell at i dagens USA tar Demokratene hele potten. Biden-regimet importerer millioner av stemmekveg. 70 prosent sendes til røde – dvs. Republikanske – delstater. De vil vippe disse, slik at en Republikansk kandidat aldri vil kunne vinne et presidentvalg. Demokratene vil forvandle USA til en ettpartistat.

Denne maktblokken er blitt enda mektigere og føler seg enda mer usårlig i dag, takket være Big Tech.

Hvis Demokratene fortsetter sin sabotasje av forfatningen og durer frem, vil USA ikke lenger være USA. De som avgjør, er Republikanerne. Det er tegn til at visse Demokrater reagerer på migranstrømmen som gjør forholdene ulevelige også i deres valgdistrikter. Men de tør ikke ta et oppgjør med the Deep State.

Deres hjerter er korrumperte, og hvordan kan man kurere dét? Durham siterer justisminister Edward H. Levi, som ryddet opp etter Watergate:

‘Nothing,’ former Attorney General Levi warned, ‘can more weaken the quality of life or more imperil the realization of the goals we all hold dear than our failure to make clear by words and deed that our law is not the instrument of partisan purpose.’

«Ingenting,» advarte tidligere riksadvokat Levi, «kan svekke livskvaliteten mer eller sette realiseringen av målene vi alle holder kjær mer i fare enn vår unnlatelse av å gjøre det klart med ord og handling at loven ikke er et instrument for partipolitisk hensikt.»

Dermed sier Durham at hvis forfallet i hjertene til dem som styrer oss, ikke lar seg redde, er det ikke noe håp. Hvis menneskene har mistet evnen til å gå i seg selv, er det lite man kan gjøre hvis de sitter med makten og er villig til å bruke den.

Det er det de er, og har vist de er, i stand til. Først Russiagate, tre riksrettssaker mot Trump, 6. januar, raidet mot Mar-a-Lago og nå ulike rettssaker på tynt grunnlag. Makthaverne har vist at de er villig til å bøye loven for å knekke Trump, som så langt har vist at han ikke lar seg knekke.

Det pågår et stort drama i USA.

For samtidig som heksejakten mot Trump avsløres, kommer bevisene for at familien i Det hvite hus er simple kriminelle som selger ut sitt land for penger.

Det er kombinasjonen av disse to sidene som tegner et dystert bilde av USAs fremtid. De styrende er ryggesløse. Dette er ikke et land som kan være et eksempel for andre.

Men det er ikke håpløst. Ikke ennå. Durham-rapporten har åpnet øynene på mennesker som har vært Demokrater hele sitt liv.

I was so disgusted by the Jan. 6 riot that I deleted my Twitter account. I wrote introspective pieces on wanting to be part of the solution. (And I never liked Trump, and I thought Biden beat him.)

The Durham Report is 100x worse than Jan. 6. It didn’t reveal a handful of nuts… pic.twitter.com/xYS4Kar9T6

— Political Sock (@politicalsock) May 15, 2023

Det er stilen til Obamas og Hillarys håndgangne menn og kvinner som gjør at folk får nok. Deres skinnhellige fromhet mens de dolker forsvarsløse mennesker i ryggen. Comey var og er en av de verste.

Share the hell out of this

Comey knew he was lying yet he said this to millions of Americans anyway

The head of the FBI lied to the American public in an effort to have a duly elected President removed

It’s a crime!

TREASON OF THE WORST KIND#ArrestComey pic.twitter.com/mB4ez2ryDJ

— 🤐The Silenced Majority 🤐 (@DsCorrupt) February 16, 2022

Norske medier har valgt anti-Trump-fronten og synes å være villig til å ofre alle prinsipper for å vinne. Prisen begynner å bli høy. Dette handler ikke bare om amerikanske forhold. Det er blitt et spørsmål om hvem som skal kontrollere demokratiet: velgerne eller en ikke-valgt elite.

Norske medier vil helst ignorere og undertrykke Documents rolle. De later som om vårt arbeid ikke eksisterer.

Men det er under deres føtter det brenner. Ikke under våre.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!