Raketter skytes ut fra Gaza City i retning Israel den 13. mai 2023. Foto: Fatima Shbair / AP / NTB.

Israel, 15. mai 2023

Etter fem dager er det i skrivende stund stille på min kones «rød alarm»-mobilapp. Palestinsk Islamsk Jihad (PIJ) har skutt anslagsvis 20 prosent av sitt arsenal av raketter, missiler og antitank-granater mot utelukkende sivile mål i Israel. Israel har gjengjeldt med ca. 420 flyangrep.

Islamistenes raketter nådde så langt som utkanten av storbyene Tel Aviv og Jerusalem. Over 20 prosent av PIJs raketter havnet i selve Gaza, drepte fire og såret mange flere. Hamas og PIJ kom med unison, skarp kritikk mot de dreptes slekt og naboer fordi de «hadde gitt fienden propaganda-triumf» ved å fortelle om de mislykkede rakettene.

PIJ har imidlertid nok raketter og missiler igjen til nye runder med angrep mot Israel. Allerede tidlig i 2022 hadde de over 8000 raketter, de fleste med rekkevidde på 40 kilometer. Men noen kan nå 120 kilometer, som de demonstrerte i løpet av disse fem dagene. Islamistene har også flere antitank-missiler, sannsynligvis den såkalte guidede Kornet med 5,5 kilometers rekkevidde.

Så hvorfor gikk PIJ så raskt med på våpenhvile? Seks av deres ledere ble drept. Mange av deres baser, rakettlagre og militære anlegg ble eliminert. Over 35 palestinere ble drept.

Blant de drepte i Israels motangrep var en av Palestinian Islamic Jihads leder­skikkelser Ali Ghali (t.h.), hans bror Mohammed Ghali og Mahmoud Abdeljawwad. Foto: Fatima Shbair / AP / NTB.

For det første er det bemerkelses­verdig at Hamas holdt seg utenfor konflikten, i alle fall offisielt og trygt under radaren. For det andre holdt deres hovedsponsor Iran en uventet lav profil, uten den sedvanlige kunngjøringen om islamsk seier mot sionistene.

Dernest kommer også en prosaisk grunn: Over 17 000 Gaza-palestinere har sitt daglige brød ved å arbeide i Israel. I løpet av de fem dagene med raketter fra PIJ stengte Israel alle grense­overganger. PIJ innså at backlash fra deres egne var på trappene.

Det har vært syv større konflikter mellom Hamas/Palestinsk Islamsk Jihad og Israel siden israelerne trakk seg ut av Gaza i 2005. I 2006, 2009, 2012, 2014, 2019, 2021 og nå. Og hver gang ble grensen stengt for arbeids­søkende palestinere fra Gaza. Mange lurer på hvorfor Israel ikke går inn med en massiv landstyrke og avslutter både Hamas og Palestinsk Islamsk Jihad. Det siste tiåret har en slik land­invasjon skjedd bare én gang, i 2014, og den strakte seg bare to-tre kilometer inn i Gaza. Israel er klar over at de sivile tapene i Gaza by og ellers vil kunne bli for store til å bli «akseptert av det inter­nasjonale samfunn». Også israelske tapstall ville bli langt større med full invasjon.

Dessuten spiller Qatars, ved siden av egypternes, meglings­aktivitet i konflikten en stor rolle. Qatar bidrar med 100 dollar i månedlig støtte til over 100 000 fattige Gaza-familier. Dessuten hjelper de med 10 millioner dollar årlig for diesel til kraftverket for å kunne gi innbyggerne elektrisitet 10-12 timer i døgnet. Det lønner seg ikke å bite hånden som fôrer.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu leder et møte på sitt kontor i Jerusalem den 14. mai 2023. Foto: Gil Cohen-Magen / Pool via AP / NTB.

Israelerne trenger så visst ikke konflikt med Gaza for å unngå kjedsomhet. Innen 29. mai må regjeringens budsjett være vedtatt, ellers går det mot nyvalg. De færreste tror riktignok at det vil skje, men det bli garantert mye turbulens innad i regjeringen, ikke minst takket være de ultra­ortodokse partiene, før stats­minister Benjamin Netanyahu kan legge frem budsjettet for Knesset.

Han har for øvrig fått et lite pusterom fra sine problemer med omkalfatringen av landets juridiske system. På grunn av femdagers­krigen var det for første gang på 19 uker så godt som ingen stor demonstrasjon mot regjeringens juridiske planer vis a vis høyesterett. Og partilederne for hans to hoved­opponenter, Benny Gantz og Yair Lapid, har plutselig begynt å sende adskillige mer forsonende toner forut for juss-forhandlingene.

De siste galluper viser nemlig at israelerne til de grader straffer de mest uforsonlige partiene. Ikke minst har Netanyahus eget Likud fått en kraftig smell prosent, og det samme har hans argeste motstander, Yair Lapids parti Yesh Atid. Vinneren er Gantz og hans National Unity som bykser voldsomt frem. Hvis det var valg nå, kunne partiet mer enn doblet antallet seter i Knesset.

Ser vi bort fra Hizballahs økende aktivitet i nord, Saudi-Arabias nye toner overfor Iran og – selvsagt – iranernes marsj mot atombomben, går det meste bra her i landet. Plutselig er Israel gass­eksportør.

Eksporten forøvrig virker usårbar foreløpig, til tross for altfor sterk shekel og arbeids­ledig­heten er på 3,9 prosent. Gjennom­snitts­lønnen er på ca. 36 000 omregnet i norske kroner, men dessverre er også prisene ganske «norske» her.

Befolkningen er i ferd med å runde 10 millioner, hvorav 73 prosent er jøder. Over 500 000 jøder bor nå i Judea, Samaria og Jordan­dalen (Vest­bredden).

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!