Fremdeles får 17. mai nordmenns hjerter til å slå. Nordmenn er naturromantikere og det er en uadskillelig del av vår nasjonalfølelse. Det er vår! Ikke noe sted på jorden er vakrere og ingen kan ta det fra oss.

Over lang tid har de anti-nasjonale forsøkt å sette nasjonalstaten i skammekroken. Denne strømningen har flere tilsig. Tenk arbeiderbevegelsen i mellomkrigstiden. Den var internasjonal, ikke nasjonal. Dette endret seg under krigen og da Norge til slutt falt ned på vestlig side.

Men utfallet er aldri gitt, fremtiden er aldri garantert. Regjeringen vaklet.

En ting har vi lært: Det kan skjule seg mye rart bak pene ord. «Internasjonal solidaritet» kan bety støtte til palestinsk terror og import av titusenvis av mennesker som utvanner folket og oppløser fellesskapet.

Dette er ett av myndighetenes og det politiske systemets mest sårbare punkt: Folk ser hva de ser, det lar seg ikke skjule.

Men de kan forsøke å disiplinere oss. Noen lar seg disiplinere, andre er mer stae. Det er også en norsk egenskap – ikke å adlyde. Da jeg var ung var det en dyd på venstresiden. Nå er venstresiden blitt autoritetstro og konform.

Du får være rebellsk etter et forhåndsgodkjent mønster, propagandert av NRK. Faktisk er normbrytingen ikke rebellsk, den er nihilistisk.

Å være rebellsk i dag er å være konservativ, søkende, skeptisk til forsøk på å påtvinge oss nye identiteter. Hvis du merker en myndig og bydende hånd bak de pene ordene, skal du være på vakt. Det er ikke gull alt som glimrer.

Vesten er i dag utsatt for en revolusjon ovenfra og her er Norge helt med. Vi vil være flinkeste gutten i klassen. Men store deler av folket er skeptiske og mange vil betakke seg. Vi klarer oss godt selv. Vi vil gjerne være herre i eget hus.

Vi har ingen målinger på hvor mange dette er, men jeg fornemmer at det er en tendens som er voksende. Visse ting er ved å gå opp for folk: Det er mulig å miste sitt land. Det kan skje rett foran øynene dine og du skal ikke kny.

Men vi knyr! Våre idealer er hentet fra historien, fra vår tro og norsk folklore. Jeg fant! Jeg fant!

Ikke langt herfra sto Eidsivating. I dag møtes nordmenn til et imaginært ting. Vi er til stede der hvor norsk ånd finnes. Den må styrkes hver eneste dag. Det er ikke noe vi tar frem en gang i året. Norge må bekreftes og vokse hver dag for å ha en fremtid.

Dette har vi opplevd på reiser rundt omkring til lokallagene: En våknende bevissthet om å slå ring om «vårt».

Nordmenn er en liten stamme og det er bare nordmenn som kan holde liv i den. Landet ligger der og vil bestå, men hvem skal herske i det?

ogsaa vi, naar det blir krævet,
for dets Fred slaar Lejr.

Det er det store spørsmål. Hvor mange er villig til å slå leir og hva vil de kjempe for? Bare det å stille spørsmålet er i dag å stille seg i dissenternes rekker. Det skal bli utenkelig å spørre om ikke også vi har rett til å forsvare vårt eget.

Det er dette som ligger i Ida Aukens ord: Du skal ikke eie noenting og du vil være lykkelig.

Men nordmenn er ikke slik. Vi vil ha vårt eget, vi vil være nordmenn og vi akter ikke spørre noen om lov.

Det gleder meg å se at det blir stadig flere som faller ned på riktig side. Som hedrer sin mor og sin far og søker velsignelse over eget liv, land og folk.

Gratulerer med nasjonaldagen!

Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.

2.

Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad.
På det landet Olav malte
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.

3.

Bønder sine økser brynte
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn,
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!

4.

Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill.
Ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

5.

Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlik.

6.

Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

7.

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ud.
Alt hvad fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett.

8.

Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.