“Let your plans be dark and impenetrable as night, and when you move, fall like a thunderbolt.”
― Sun Tzu, The Art of War

Kineserne fortjener respekt. En skal være forsiktig med å generalisere, men de er smarte. Deres politikere og diplomater er interessedrevne realpolitikere. De er strateger. De er disiplinerte og koordinerte. De er langsiktige. Og de er beregnende.

De fremstår på mange måter som det motsatte av dagens norske politikere og diplomater. Kineserne er ikke opptatt av engasjementspolitikk. De er ikke interessert i filantropi, innvandring, fargerikt fellesskap, regnskogen i Brasil, kjønnsidentitet eller bistand.

De er opptatt av penger, samt innflytelse og makt, som kan sikre økonomisk vekst.

De mottar faktisk bistand fra lille Norge. Kina, verdens nest største økonomi, har mottatt nærmere en halv milliard bistandskroner fra Norge de fem siste årene. Det er omtrent en hundrelapp i skattepenger fra hver nordmann og ca. 30 øre i bistand per kineser, om jeg ikke har gått meg bort i desimalene.

Dette til tross for at den kinesiske middelklassen er større enn hele USAs befolkning og har en inntekt som langt overgår et gjennomsnittlig norsk LO-medlem. Det selges faktisk flere Ferrari-er og Rolex-er i Shanghai enn i Los Angeles, og mange flere enn i lille Oslo.

I norsk UD, hvor engasjementspolitikk, kvinnepolitikk, bistand, innvandring, klimakrise og det grønne skiftet styrer utenrikspolitikken, er de ikke veldig opptatt av sånt. Eller at kineserne flyr fra den andre siden av jordkloden til Tromsø for å se to timer på nordlyset hvis de er heldige og det ikke er overskyet i Tromsø den dagen.

I norsk UD har de riktig nok vanskelig med å forstå at kineserne ikke er veldig opptatt av demokrati, menneskerettigheter, kvinnefrigjøring og sånt, og at det bare er 11 kvinner i CCPs 205 mann sterke sentralkomite. I UD er det nå omtrent omvendt. I det norske krisehåndteringsteamet er det bare kvinner.

I det ‘ulikestilte’ norske UD, hvor partiboka er minst like viktig som i Kina, men hvor riktig kjønn er enda viktigere, går de høyhælte musestille i dørene når Kina nevnes. For de tør nødig provosere «Dragen», som nå er blitt Norges største handelspartner, en fin bistandsmottaker for det humanitærpolitiske kompleks og alle norske laksebaroners beste venn.

Jeg var en gang i tiden stasjonert i et land i krig. Det var krevende å fremskaffe pålitelig informasjon og god etterretning. Amerikanerne og engelskmennene var for lengst sparket ut av landet. EU-diplomatene og mine nordiske kolleger hadde gått seg fullstendig vill i krigståkens propaganda. Der var det lite eller ingen ting å hente. Den kinesiske forsvarsattachéen var imidlertid alltid oppdatert og visste til enhver tid hva som foregikk.

Det var ikke bare det at han på grunn av sin tyngde, som representant for et stort og innflytelsesrikt land, hadde tilgang til de rette kildene. Han var, som sine øvrige kolleger ved den kinesiske ambassaden, dyktig, belest, kunnskapsrik og en sterk analytiker. Han var tydelig «programmert» av Folkerepublikkens utenriksministerium og sånn sett ganske forutsigelig. Han var transaksjonsorientert. En fikk aldri noe gratis der i gården.

Noen år senere hadde jeg igjen å gjøre med kinesere. Denne gangen i privat sektor, i oppdrettsnæringen. Vi fant ut at vi skulle produsere fiskefôr selv, og at vi kunne få maskinene til en fôrfabrikk fra Kina til halve prisen. Det fikk vi, men også til halve kvaliteten. Kineserne stjal dessuten tegningene våre, ga bengen i alt som heter patenter og intellektuell eiendomsrett og startet storskala produksjon og markedsføring av maskineriet vårt, uten at vi kunne gjøre noe som helst med det. Vi ble lurt trill rundt.

For å forstå kineserne og hvordan de tenker, må en forstå kinesisk kultur og historie. Jeg skrev om Kina i Klassekampen for tre år siden, men er langt fra noen sinolog (ekspert på kinesisk språk og kultur). Jeg har ikke tilbrakt mye tid i Kina, men det er noen trekk som gjentar seg. Og jeg fant mye av dette hos min venn og kollega, den kinesiske forsvarsattachéen. Han strødde stadig rundt seg med sitater fra den kinesiske filosofen, generalen og militærstrategen Sun Tzu.

Det var litt merkelig. Jeg stusset over det den gangen. For hva skulle vel en kommunist og revolusjonær maoist fra det tjuende århundre ha av tankegods til felles med en reaksjonær filosof og general fra det imperiale Kina på 500-tallet før Kristus? I ettertid er det ikke vanskelig å skjønne at Sun Tzu fortsatt lever i beste velgående blant kinesiske politikere så vel som i den kinesisk statsadministrasjonen og det flere tusen år gamle kinesiske byråkratiet.

Dette kan det være vel og bra å merke seg, for det kan bidra til å forklare hvordan kineserne tenker, hvilke ambisjoner de har utenrikspolitisk og hva som egentlig er de langsiktige målene til Kinas kommunistiske parti.

Hva er de egentlig ute etter? Kan vi stole på kineserne? Hva er strategien? Og hva er egentlig planen?

Skjeler man til Sun Tzu, synes det ganske åpenbart hva som er målet både for kinesisk ekspansjonisme, deres ‘Road and Belt initiative’, ett-Kina-politikken, den aggressive ekspansjonen i Sørkina-havet og Kinas militære oppbygging både konvensjonelt, når det gjelder kjernevåpen og i verdensrommet. Det setter også de stadige cyber-angrepene på vestlige datainfrastruktur, globaliseringspolitikken, bestrebelsene for å sikre seg kontroll med strategiske råvarer og ressurser, og ikke minst miljø- og klimapolitikken, i et spesielt perspektiv.

Vi finner mye av svaret hos Sun Tzu allerede for 2700 år siden, i et av hans mest kjente sitater fra The Art of War;

“Hvis du kjenner fienden og kjenner deg selv, trenger du ikke frykte for utfallet av hundre slag. Hvis du kjenner deg selv, men ikke fienden, vil du tape like ofte som du vil seire. Hvis du verken kjenner fienden eller deg selv, vil du tape ethvert slag.»

Kineserne kommer.

Det som er urovekkende, i tillegg til at de er så mange, er at de kjenner seg selv og sine egne muligheter og begrensninger. Og de kjenner oss og våre svakheter, kanskje bedre enn vi kjenner oss selv, samtidig som vi forstår kineserne ganske dårlig.

Øystein Steiro Sr.,

Vaktmester

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!

Kjøp Paul Grøtvedts bok!