I en politisk radiodebatt mellom Einar Gerhardsen og Kåre Willoch på begynnelsen av 1980-tallet ble Ap-legenden spurt av den daværende Høyre-statsministeren om hva Gerhardsen mente med uttrykket «reaksjonære krefter», som han hadde advart mot og som Willoch reagerte på.

For én gangs skyld ble Gerhardsen svar skyldig. Hvis Gerhardsen derimot var blitt spurt 60 år tidligere, kunne han med stor rett svart Høire. Men etter at Høyre fra 1960-årene under John Lyngs ledelse ble et nokså annerledes og sentrumsorientert parti, noe som ble videreutviklet av Kåre Willoch, kunne Gerhardsen ikke lenger peke på Høyre – og samtidig kreve å bli trodd.

Hvis Einar Gerhardsen hadde levd i dag og blitt bedt om å identifisere de reaksjonære krefter i norsk politikk, ville han nokså sikkert ha pekt på MDG – Miljøpartiet De Grønne.

MDG er landets eneste parti som fører en konsekvent politikk for å øke de sosiale forskjellene ved å svekke den økonomiske utviklingen og lempe mer av samfunnsbyrdene over på folk med dårligst evne til å bære dem.

Partileder Arild Hermstad satte årsrekord i politisk frekkhet og historieforfalskning da han i sin åpningstale på partilandsmøtet forleden hevdet at MDG nå for tiden er det arbeiderbevegelsen var for 100 år siden. For en historieløs fornærmelse!

Arbeiderbevegelsen var i gjennombruddsårene i mellomkrigstiden og i suksessårene etter krigen en frigjøringsbevegelse som løftet sosialt undertrykte og utstøtte samfunnsklasser inn i samfunnet som mer likestilte borgere. Det ble mulig ved å organisere en massebevegelse som ved frie valg overtok samfunnsmakten og ved å føre en politikk for økonomisk vekst og sosial utjevning.

Økt sosial likestilling skjedde ikke ved økonomisk omfordeling – at de mest velstående avga deler av sin velstand til fordel for de svakest bemidlede. Det ville ha monnet lite og ikke gitt grunnlag for å etablere en velferdsstat med omfattende og fellesfinansierte velferdsgoder. Det ville bare ha vært å administrere samfunnsmessig fattigdom.

Det avgjørende poenget var å få folk i arbeid, styrke næringslivet ved å utnytte naturressursene og få vekst i samfunnsøkonomien. For å si det billedlig: Løsningen var ikke å dele samfunnskaken annerledes, med mindre stykker til rikfolk og større biter til de svakest bemidlede. Det hadde gjort lite fra eller til. Hele poenget var å gjøre kaken større. Og ikke minst takket være arbeiderbevegelsen er kaken etter hvert blitt så stor at det egentlig er nok til alle. At Ap i våre dager er blitt smittet av nyliberalisme og har bidratt til å skape nyfattigdom, rokker ikke ved dét.

Det er her MDG avslører seg som reaksjonære bakstrevere med sin motstand mot økonomisk vekst. Jordbruket står for 10 prosent av verdiskapningen på fastlandet. Her vil MDG redusere produksjonen ved ikke å tillate bruk av kunstgjødsel. Nordmenn skal forsyne seg enda mer av andre lands matfat. Partiet vil avvikle olje- og gassnæringen. Det betyr at kjøperlandene henvises til andre produsentland – uten at det påvirker globale klimagassutslipp en døyt. 250.000 oljeansatte skal over i «nye og grønne næringer» – som ingen har hørt om. Det lovpriste grønne skiftet forutsetter enorme mengder metaller og mineraler, men de skal ikke utvinnes i Norge. Skog skal vernes og for all del ikke brukes til noe nyttig. Hvis det blir konflikt mellom insekter og trekkfugler på den ene siden og folkets felleskap på den andre, skal folket trekke det korteste strå. Insektmiljøet er for MDG viktigere enn om folk har det bra og kan forsørge seg selv.

MDG har ikke tatt inn over seg at vi lever i bilismens tidsalder. Hvis utviklingen får fortsette, vil så godt som alle biler i Norge være elektriske og utslippsfrie om få år. Likevel går MDG mot brede og sikre veier. Folk skal bevege seg utrygt. Hundrevis av drepte og lemlestede hvert år som følge av den veistandarden MGD foretrekker, gjør ikke inntrykk på partiet.

De miljøgrønne fremstår som en antikvarisk protest mot det moderne samfunn. Og enda verre: Deres politikk forutsetter en autoritær stat med bruk av eneveldige styringsmetoder som Norge ikke har sett i fredstid på halvannet hundre år. MDG har sett lyset – og blitt blendet.

MDG-erne ønsker å tvinge sin egen livsstil på et vergeløst folk. Folk skal vær så god sykle. Kjøtt skal avgiftsbelegges så sterkt at bare de velbeslåtte får råd til kjøttmiddager. Slik kan vi fortsette med å omtale veien til større sosial ulikhet og samfunnsmessig stillstand.

Det er én hovedgrunn til at MDG forblir under sperregrensen: Partiet er motbydelig.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!