5. mai gikk selskapet Biozin ut med en pressemelding som informerer om at de har stoppet storsatsingen på 10 milliarder for å omgjøre skogsavfall til biodrivstoff, noe som ifølge både selskapet og media skulle skape 70 nye arbeidsplasser på Åmli. De skriver på sine nettsider:

– Etter omfattende teknologi-testing og nye kostnadsberegninger har Shell besluttet å stanse investering i anvendelse av IH2-teknologien som ligger til grunn for Biozin-prosjektet i Åmli. Shell vil nå jobbe sammen med Biozin og Bergene Holm for å vurdere om bio-prosjektet kan videreføres på andre måter, men det er allerede klart at om lag halvparten av de ansatte i Biozin mister jobben.

Denne saken føyer seg inn i en hel skog av «klimaprosjekter» som hypes opp av media, glansede nettsider, ukritiske medier og populistiske politikere. Det er ikke måte på hvilken suksess det skal bli – for deretter plutselig å forsvinne som juksemakere fra et casino, uten noensinne å bli sett igjen. Derfor er det viktig å sette litt søkelys på denne saken.

«Klimaløsninger» går i motebølger, og nå som vindkraft og karbonlagring sliter i motvind, har Støre & co. gjenopplivet biodrivstoff-hypen, ikke minst ved å innføre E10-bensin i Norge, til alle veteranbil-eieres store fortvilelse. Stortinget har nemlig vedtatt at 20 prosent av alt drivstoff i Norge skal være «utslippsfritt og bærekraftig», uten at noen kunne redegjøre for hvor disse voldsomme mengdene etanol og biodiesel skulle komme fra. Men la oss først se på historien til Biozin:

Biozin skal redde klimaet

Den 14. juli 2022 kunne NRK som alltid melde, i full klima-eufori, at nå skulle det atter bli sving på biodidisel-produksjonen i Norge fra skogsavfall. Da ble det nemlig kjent at EU gir støtte på nesten 800 millioner kroner til en planlagt biodrivstoff-fabrikk i innlandskommunen Åmli.

Åmli i Agder fylke er omgitt av skau, og her ligger et av Skandinavias mest moderne sagbruk – Nidarå på Simonstad. Anlegget har et årlig tømmerforbruk på over 300.000 kubikkmeter tømmer. Tilgangen dette gir på flis og skogsavfall var grunnen til at Biozin ville etablere et produksjonsanlegg for avansert biodrivstoff nettopp her.

Biozin AS ble grunnlagt i februar 2015, mens Biozin Holding ble opprettet i september 2017. Bak Biozin står selskapet Bergene Holm fra Larvik, som driver med «saging, høvling og impregnering av tre», og eier nettopp Nidarå-sagbruket. Da er det heller ikke vanskelig å tenke seg at bedriftsledere ønsker å gjøre fortjeneste på de store mengdene med skogsavfall. Men hva skal man bruke det til? How to make more money? Svaret på det har subsidiekåte politikere med klimaangst. Og det er ikke første gangen man skal gjøre treverk til «den nye oljen».

Drømmen om biodiesel fra skogavfall blir resirkulert

I 2007 opprettet Norske Skog selskapet Xynergo sammen med Viken Skog, Allskog, Mjøsen Skog og Statskog. De skulle bruke tømmer og avkapp fra skogsdrift og gjøre stoffet lingin i treverket om til biodrivstoff. Dagsavisen kunne dengang like ukritisk melde at snart skulle oljenasjonen Norge oppleve at bilister fyller tanken med grantrær, og lo and behold: Som alltid sto det kunnskapsløse politikere med «store visjoner og hårete mål» bak – et sikkert jærtegn for kommende fiasko.

I 2008 kunne VG like gledestrålende melde at Xynergo skulle få Norske Skogs Follum papirfabrikk utenfor Hønefoss som base. Samme år ble nemlig papirfabrikken stengt som en del av globalistenenes systematiske avindustrialisering gjennom 35 år til fordel for lavkostland som Kina. Sett i ettertid er det derfor litt komisk at verden nå opplever papirmangel, og Støre skal re-industrialisere Norge med et «grønt industriløft» basert på subsidier. Men tilbake til historien:

Prototyp-anlegget til Xynergo skulle være i drift mot slutten av 2010, og et fullskala-anlegg skulle på plass i 2015. Store visjoner og overbevisende PowerPoint-presentasjoner tilsa at 15 prosent av det årlige norske dieselforbruket til transport skulle komme fra skogen vår. Hurra! Men akkurat som med alle andre norske «månelandinger» basert på klimahysteriet, gikk det filleveien: Selskapet ble avviklet i stillhet i 2010.

Ingen god metode for å oppfylle planene

Biodiesel var lenge den store kjærligheten for både politikere og klimaindustrien i Norge, men ble et politisk «stebarn» av flere grunner: Protester mot å bruke jordbruksland til å dyrke drivstoff i stedet for mat florerte, og det svenske E85-presisjeprosjektet, som «lompet» fullstendig, ødela entusiasmen. Syv år senere, i 2017, kunne Aftenposten konstatere at trass i vedtak fra Stortinget, var biodrivstoff-drømmen død, ikke minst fordi vindkraften kom på moten som den store klimahelten. Helt til folk oppdaget baksiden også av den medaljen.

Vedtaket om 20 prosent biodrivstoff har imidlertid ligget latent hele tiden, og som med alle «klimatiltak», haster også dette noe inn i granskauen. Derfor har bedriftsledere full rett til å kreve at «staten tar sitt ansvar» og gir alle som skal redde kloden en «risikoavlastning» i form av penger fra skattebetalerne. Og dét er antagelig grunnen til at Biozin og Biozin Holding ble opprettet: En gigantisk subsidie-skatt lå latent som en fotball foran åpent mål.

Full fart for byggingen, til pengene kom

Med løfter om 1,3 milliarder kroner fra Enova, EUs innovasjonsfond og Innovasjon Norge ble en industritomt på 160.000 kvatdratmeter satt av til prosjektet, og ansettelsene begynte. Det var bare et ørlite skjær i sjøen som ingen ville snakke om, og det var det samme skjæret som veltet den første granbardiesel-hypen:

Det finnes ingen effektiv, bærekraftig og lønnsom metode for å gjøre granbar om til biodiesel. Selv om det er mulig på papiret og i et laboratorium, betyr ikke det automatisk at det blir en kommersiell suksess. Likevel lovet Biozin i samarbeid med Shell å skape industri-suksess. De skulle gi både miljøfordeler og bidra til at Støre kunne oppfylle Erna-Jonas‘ hellige klimamål.

Jeg vet ikke når søknaden om offentlige penger gikk ut eller når Biozin fikk signal om at pengene kommer, men uansett ble det full fart på byggeplanene i april 2022: Da gikk det ut anbud for å opparbeide Biozin-tomten på Jordøya. I juli valgte man Hæhre Entreprenører til oppdraget. Den 12. oktober 2022 ble leieavtalene med Jordøya Tomteutvikling AS signert, og to uker etterpå var brakker med lokale kontorplasser og møterom installert.

I november 2022 fikk Biozin støtte fra Enova, og i januar 2023 ble (antagelig) måneder og år med hardt arbeid for å sikre støtten, belønnet med en signeringssermoni i Brussel som formaliserte støtten fra EUs innovasjonsfond på 75 millioner euro.

Bare fire måneder etter at offentlig støtte var på plass, den 5. mai 2023, ble altså Biozin-prosjektet stanset, og en gjennomgang av prosjektet og «nedskalering» av de ni ansatte var i gang. Du verden.

For stor risiko

Til tross for tilsagn om støtte på til sammen 1,3 milliarder kroner har Shell altså vurdert at økonomien i prosjektet er for usikker. Det sier administrerende direktør i Biozin,Thomas Skadal, til NRK. Han forklarer at energiomstillingsprosjekter som anvender helt ny teknologi ofte er utfordrende og innebærer betydelig risiko.

Nå skal Shell  jobbe sammen med Biozin og Bergene Holm for å vurdere om prosjektet kan videreføres på andre måter, men her er det forunderlige: Allerede før prosjektet startet, bør vel både Shell og ledelsen i Biozin ha kjent til problemene med å lage biodiesel fra granbar mellom 2007 og 2010?

Hvorfor ble det ikke tatt hensyn til dette? Hvorfor ble det ikke formidlet? Og hvor blir det av pengene? Nei, si dét. Én ting er sikkert: Vi som har fulgt «klimaprosjekter» kritisk gjennom mange år, er ikke det minste overrasket over utviklingen og resultatet. Det vanker nok en fet bonus et sted.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!