Honey, I thought you said we were going to Norway. I think we’re in Africa …

I 2017 overhørte vi en frittalende amerikansk dame på Gardermoen som spøkte om at hun trodde hun hadde kommet til Afrika. Vi som ser skriften på veggen, er ikke så sikker på at det er en spøk.

For noen år siden sto jeg og min mann i passkontrollen på Gardermoen. Jeg tror det var i 2017, etter at utvidelsen av flyplassen var ferdig. Det var kaos den morgenen, og vi sto i kø med hundrevis av reisende.

Jeg husker ikke hvorfor det var kaos, men vi sto der i over en time før de annonserte at alle passasjerer med norsk pass skulle behandles først, og køen var ved siden av oss. De fleste i vår kø var amerikanere.

Det var ikke noe annet å gjøre enn å se på strømmen av mennesker med norsk pass som hastet forbi oss, vi er sikkert ikke de eneste som fordriver tiden med people watching når vi er på en flyplass.

Vi trodde ikke det vi så. Kanskje jeg tar i litt for mye når jeg sier at annenhver person – eller kanskje flere – hadde ikke-nordisk utseende, men uansett var det et foruroligende skue. Det var kvinner i hijab og burka, skjeggete menn med turbaner og kaftaner, og mørkhudede ektepar med flere unger på slep. Innimellom kom etniske nordmenn, et blondt hode her og der, og tankene gikk til våre politikere som har latt dette skje.

Multikulturalisme skal vi få, enten vi liker det eller ei.

Norge er i trøbbel, tenkte jeg og så på min mann, som himlet med øynene. Jeg visste hva han tenkte. Plutselig sier en kvinne bak oss som sto sammen med sin mann:

– Honey, I thought you said we were going to Norway. I think we’re in Africa …

Vi snudde oss og smilte trist, men sa ingenting. Mange rundt henne gjorde det samme. De tenkte nok sitt.

Da vi endelig kom ut av passkontrollen, traff vi ekteparet ved koffertkarusellen. Vi kom i snakk, og det var det amerikanske ekteparets første besøk til Norge. For dem var Norge utopi, for det hadde de blitt fortalt, og vi fortalte litt om situasjonen i vårt vakre land. De var sjokkerte, men hadde fått sitt første inntrykk i passkontrollen på Gardermoen.

Da visste jeg ikke halvparten av det som foregikk i Norge, for jeg stolte fortsatt på norske medier.

En annonse i VG i går fikk meg til å tenke på den dagen i 2017, og hadde jeg truffet den frittalende damen igjen, hadde jeg sagt: – Guess what, Norway is not Africa or the Middle East yet, but we’re on our way.

Skjermdump VG.

VG hadde plassert annonsen fra Boys of Europe, som er en norsk kles-kjede, midt innimellom de siste nyhetene om Trump-rettssaken og Republikanere som heller vil se verden brenne enn å bli enige om gjeldstaket. Det var umulig å ikke se reklamen og umulig ikke å reagere.

De selger ikke bare klær, men aktivistene skal gi oss en opplæring i at vi må akseptere at vårt land tilhører alle. Det nye Norge. Aktivistene i VG er på deres side.

Det er også Erna Solberg, som sa at vi ikke hadde rett på vårt land selv om våre forfedre har bodd her i hundrevis av år. Det var ikke bare tomme ord eller tankeløse uttalelser.

«Antirasister» på venstresiden vil si jeg er rasist som skriver dette. Jeg bryr meg ikke lenger. Lenge før 2017 hadde jeg observert utviklingen i Norge og visste at landet var på feil vei. Den dagen gikk det et lys opp for meg, og fem år senere er jeg livredd for å miste landet vårt, som vi har så kjært.

Vi har rett til å kjempe for vårt land og vår unike kultur og historie. 17. mai er vår dag! Kan vi i det minste få ha den i fred? Det er bare 4,2 millioner av oss. En minoritet i verdenssammenheng.

Boys of Europe har som mange i Norge kansellert hvite norske menn, egentlig oss alle – og vi skal tie.

Jeg er redd for at staben i den norske kles-kjeden er den unge generasjonen som sammen med sine venstrevridde sjefer mener at Norge og Skandinavia er ingenting. Akkurat som de i SAS som laget den beryktede SAS-reklamen.

Jeg er redd for Norges fremtid.

SAS What is truly Scandinavian – absolutely nothing. Advarsel: Sterke scener som kan ødelegge dagen.