Folkehelseinstituttet publiserte 9.5. sin rapport, Erfaringer fra koronapandemien – Lærdommer og anbefalinger for FHI og den nasjonale beredskapen.

Som så mange statlige organisasjoner som setter seg fore å evaluerer seg selv, opptrer FHI som et selvrettferdiggjørende byråkrati og en «dumb dinosaur» som er mer opptatt av sitt eget ettermæle enn å stille kritiske spørsmål og lære av de mange åpenbare feil og mangler som ble avdekket i håndteringen av pandemien.

Selvskryt skal man lytte til, for det kommer fra hjertet, sies det.

FHI åpner imidlertid lovende med å konstatere at pandemien «avdekket svakheter som bør utbedres» og at målet med rapporten er å lære for å bli bedre.

FHI regner åpenbart Norge med i gruppen av land som har oppnådd best balanse mellom sykdomsbyrde og tiltaksbyrde. «En sentral forutsetning for dette var at effektive vaksiner ble tilgjengelige på rekordtid», skriver FHI.

Men knapt et pip om at vaksineteknologien var ny (MRNA), ikke tilstrekkelig utprøvd (9 md. mot normalt 10–12 år), heller ikke fungerte som forutsatt (folk ble koronasyke, selv om de var vaksinert, og smittet andre, selv om de var vaksinert) og har negative helsemessige bivirkninger vi ennå ikke kjenner omfanget av.

FHI skriver at koronapandemien har krevd intensiv sektorovergripende håndtering fra myndighetene, men at «mesteparten av plan- og lovverket likevel har stått seg, slik som smittevernloven, og kommunenes og helse- og omsorgstjenestens roller.»

Ikke et pip om det ulovlige hytteforbudet eller de tvilsomme og antakelig ulovlige tvangstiltakene i forbindelse med hotellkarantene.

Ikke et pip om at statens eierskap av Norsk Medisinaldepot ble avviklet i 2001 etter press fra EU, og at vi siden verken har hatt adekvate lager av medisiner, testutstyr, munnbind eller annet relevant medisinsk utstyr for å håndtere pandemier og andre helsekriser.

Ikke et pip om at globalisering, privatisering og manglende lagerhold har ført til at den medisinske beredskapen er omtrent fraværende for å kunne håndtere pandemier og helsemessige kriser av noe omfang. Ei heller at den ikke er blitt forbedret i tiden etterpå.

Ikke et pip om nedbyggingen av intensivsenger og manglende antall respiratorer og helsepersonell med intensivbakgrunn til å håndtere en pandemi. Ikke et pip om at vi fortsatt er blant de landene i Europa med dårligst intensivdekning.

Tvert imot hylles globaliseringen og først og fremst EU, i panegyriske vendinger; «Mange av de viktigste verktøyene under pandemien har vi fått tak i fra andre land eller via internasjonalt samarbeid», skriver FHI. Vår deltakelse i internasjonalt samarbeid må konsolideres og styrkes, er konklusjonen.

Ikke et kritisk ord om EUs håndtering av krisen. Ikke et kritisk ord om WHOs håndtering av krisen. Det er så EU- og WHO-servilt at en kan bli konspirasjonsteoretiker av mindre.

Ikke et pip om hvordan EU-landene i første fase slåss seg imellom for å få vaksiner eller hvordan Solberg-regjeringen kastet 13 milliarder ut av vinduet til et vaksinesamarbeid som ingen ennå har dokumentert noen effekt av.

Saken er den at de landene som først la penger på bordet til vaksineprodusentene, også var de som først fikk vaksiner. I stedet ga Solberg-regjeringen pengene til EU, og Norge kom langt nede i EU-køen.

Og som alltid i alle byråkratier er det tiltak som styrker byråkratiet med mer penger og flere stillinger som prioriteres: Overvåkingen bør utvikles. Den nasjonale ordningen for å vurdere smitteverntiltak i kriser bør styrkes. Det må mer penger til forskning. Internasjonalt samarbeid må styrkes. Det vi trenger, ifølge FHI, er altså mer byråkrati.

Ikke et pip om de prinsipielle sidene ved å presse på befolkningen en vaksine som knapt er utprøvd, som bare delvis virker og som åpenbart har betydelige negative bivirkninger.

FHI mener videre å slå fast at «åpenhet og tilgjengelighet har sannsynligvis vært viktige grep for å øke tilliten til myndighetene og FHI gjennom pandemien».

Ikke et pip om at stemmer, også innen det fagmedisinske miljø, som ga uttrykk for motforestillinger og kritikk, raskt og massivt ble stigmatisert og forstummet i det offentlige ordskiftet.

FHI slår videre i fordekte vendinger fast at det ikke er noe nytt at pandemier rammer skjevt og at det også er «kjent at varierende tillit til myndigheter i ulike grupper i befolkningen kan påvirke blant annet vaksinasjon og etterlevelse av smitteverntiltak.»

Ikke et pip om at den store overhyppigheten av koronasmitte særlig i den muslimske delen av innvandrerbefolkningen la et uforholdsmessig tungt beslag på sykehuskapasiteten og helsevesenet.

Det hadde lite eller ingen ting å gjøre med trangboddhet og manglende norskkunnskaper. Det skyldtes hovedsakelig religion, kultur og importsmitte etter innvandrernes feriereiser til hjemland med høyt smittenivå samt muligens høy frekvens av inngifte og derav dårlig genetikk.

Avslutningsvis slår FHI i selvrettferdiggjørelsens navn fast at «FHI har utført sine oppgaver i plan- og lovverk». «Gjennom intens og langvarig innsats har instituttet levert på alle pålagte oppgaver i plan- og lovverk, som overvåking, risikovurderig, rådgivning….».

Det er knapt noen ende på hvor fornøyd FHI er med seg selv.

Lærdommene er, som forventet av «dumme» og forvokste byråkratier, at «instituttet må styrkes» med «økt grunnbemanning» og «økt kapasitet til forskning og innovasjon». Det er så politisk korrekt og byråkratisk forutsigbart at det er nesten penibelt.

Det er penibelt! For organisasjoner som ikke er villig til å lære av sine feil, kommer til å begå de samme feilene på nytt.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!