NASA har klekket ut en plan for å holde de aldrende Voyager-sondene fra 70-tallet operative enda noen år, selv om det begynner å bli lite strøm tilgjengelig fra plutoniumsreaktorene ombord. Voyager 2 er nå mer enn 20 milliarder kilometer fra Jorden, eller fire ganger lenger unna enn Pluto, og har utrolig nok fortsatt fem vitenskapelige instrumenter i drift til å foreta unike studier av det interstellare rommet.

Voyager 2 er hele 18 lystimer fra jorden, men man holder jevnlig kontakt gjennom gigantiske radioteleskoper i Spania, USA og Australia. Siden sondene er omdefinert til å studere det interstellare rommet utenfor solvindens og solens magnetfelt sin grense, er det viktig å holde sondene i live så lenge som overhodet mulig, sier Linda Spilker, som er Voyagers prosjektforsker ved NASAs Jet Propulsion Laboratorie i Sør-California.

«Vitenskapsdataene som Voyagers returnerer blir mer verdifulle jo lenger unna solen de kommer, så vi er definitivt interessert i å holde så mange vitenskapelige instrumenter i drift så lenge som mulig.»

Forlenger levetiden med en omprogrammering

NASA har nå omprogrammert det aldrende romfartøyet til å bruke et lite reservoar av reservekraft som var dedikert til en sikkerhetsmekanisme for stabil strømforsyning ombord. Endringen vil gjøre det mulig å utsette stengningen av et vitenskapelig instrument til 2026, i stedet for i år. Selv etter over 45 års drift, forblir de elektriske systemene på begge sonder mer stabile enn ventet, noe som gjør at det opprinnelige sikkerhetssystemet ikke er nødvendig.

Suzanne Dodd, Voyagers prosjektleder ved JPL sier at de har overvåket romfartøyet i noen uker, og det ser ut til at denne nye tilnærmingen fungerer bra. Snart håper teamet at de kan implementere endringen på Voyager 1 også.

Etter at det ene instrumentet skrus av i 2026, betyr det fortsatt ikke slutten for Voyager 2. Utenfor Jupiters bane er det for lite sol for solpaneler, derfor er sondene utstyrt med atomkraftverk, eller «radioisotop termoelektriske generatorer», som NASA kaller dem. Disse konverterer varmen fra nedbrytningen av plutonium-238 til elektrisitet. Nedbrytingen innebærer imidlertid litt mindre strøm hvert år, og til slutt vil Voyager-sondene dø og sveve gjennom rommet i milliarder av år, med plutonium som har blitt til bly, og hver sin gullplate som minnestein over menneskeheten.

Ble aldri laget for interstellar forsking

Da Voyager 2 ble skutt opp i 1977 før Voyager 1, var det ingen som drømte om at sondene skulle bli viktige og unike vitenskapelige instrumenter i 2023. Oppdraget var opprinnelig planlagt å vare i bare fire år, og målet våre å sende begge sondene forbi Saturn og Jupiter. Det ble en suksess, og NASA utvidet oppdraget så Voyager 2 kunne besøke Neptun og Uranus. I 1990 utvidet NASA oppdraget igjen, denne gangen med mål om å sende sondene utenfor heliosfæren – altså solens magnetfelt hvor solvinden stopper. Voyager 1 nådde den grensen i 2012, mens Voyager 2 nådde den i 2018.

Selv 45 år senere er Voyager 2 fortsatt det eneste romfartøyet som noen gang fotografert isgigantene Uranus og Neptun på nært hold, mye fordi NASA bruke enorme ressurser på romfergen gjennom tre tiår som aldri tok oss høyere enn i lav jordbane. Nå er det imidlertid nye tider, og en helt bonanza av nye sonder og prosjekter på gang. NASA vet ikke sikkert hvor lenge Voyager-sondene vil snakke med jorden, men gjør alt for å holde dem i live noen år til. De er faktisk i ferd med å overleve menneskene som lagde dem: JPLs Eward Stone gikk nylig av etter 50 år som vitenskapsmann for prosjektet.

På vei vekk til evig tid

Voyager 1 er på vei ut av solsystemet med en hastighet på omtrent 525 millioner kilometer i året mot stjernebildet Slangebæreren. Det høres mye ut, men først i år 40.272 e.Kr. vil Voyager 1 være 1,7 lysår fra en obskur stjerne i stjernebildet Lille Bjørn. Voyager 2 beveger seg litt langsommere sørover  og ut av planet for solsystemet, mot stjernebildet Skytten. Om bare 40 000 år vil Voyager 2 komme 1,7 lysår fra en stjerne kalt Ross 248, stjernebildet Andromeda.

Innen da har sondene blitt støvete og slitt av støv og gassatomer de treffer på sin vei gjennom rommet, men sjansen for at sondene treffer noe større og ødeleggende er ytterst liten, og de vil derfor gå i bane rundt galaksens sentrum i milliarder av år som minnesteiner over menneskeheten. Hvor vi er da, kan bare filosofer og SciFi-forfattere svare på, men om en milliard år har solen vår blitt varmere og større, og det spøker for livet her på Jorden.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!