Norske mediers monotone, konforme kopiering av amerikanske regimemedier gjør at opinionen ikke aner hva som foregår i USA. Selv høyresiden tror at overmakten seirer når Tucker Carlson blir sparket. Det motsatte er tilfellet. At Murdoch, Paul Ryan og BlackRock fikk nok av Tucker, viser det motsatte: De turde ikke lenger ha ham gående fri.

I den forestående valgkampen er Tucker for farlig. Han har en innflytelse som ingen annen i amerikansk tv-historie. Det mest skremmende var at også unge kjernevelgere på Demokratisk side – de mellom 25 og 45 – så Tucker. Hvorfor? Fordi han var levende, våken, utfordrende.

Tucker blottstilte hvor døde de andre mediene er blitt.

Det er samme følelse man får av å skru på Dagsrevyen, TV2 eller se på Aftenposten, VG: Nyhetene er forutsigbare. Er det tilfeldig at de satser mer og mer på porno? De må appellere til de laveste instinktene. Men det fordummer og sløver. Til slutt gidder ikke brukerne lese lissom-seriøst stoff. Det er total turn-off. Det er ingenting som utfordrer intellektet.

Mange blir apolitiske og «skrur av».

Samtidig snakker Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, NSM, og justisministeren om at vi er i ferd med å gå inn i en ny tidsalder. En usikkerhetens tidsalder, hvor vi må stole på myndighetene. De må ha flere og flere fullmakter for å kunne ta vare på oss.

Emilie Enger Mehl gjentar at vi er et tillitssamfunn, både mellommenneskelig og i forholdet mellom myndigheter og borgere.

Det er ikke lenger sant.

Tuckers popularitet var et bevis på at det finnes en oppegående opinion i USA, og den er voksende. Derfor ble han fjernet. Men europeere får ikke vite dette.

Glenn Greenwald har en spennende analyse av amerikansk debatt. Demokratene er stein døde. Bernie Sanders var en kritiker fra venstre. Han ble rundlurt i nominasjonskampen med Hillary i 2016 og i 2020. Han lot seg bestikke og har siden tiet. Demokratene er blitt Venezuela.

Alexandria Ocasio-Cortez og The Squad stemte for de største pakkene til Ukraina. Hun er blitt en del av Krigspartiet, og det har åpnet en stor luke på venstresiden.

Det finnes en affinitet mellom en antikrigsprotest på venstresiden og patriotenes USA.

Robert Kennedy jr. har 19 prosent på meningsmålingene. I den situasjonen velger Demokratenes ledelse å avlyse debatter mellom kandidatene. Biden skal ri til nominasjonen uten kamp. Det er som en rød klut for et betydelig segment av Demokratiske velgere. USA går dårlig. Her prøver ledelsen å legge lokk på debatten.

Det er også en affinitet mellom Kennedy og Trump. De representerer et USA Biden og hans nomenklatura forsøker å begrave. Dette er en dødelig fare for Biden. Demokratiske Kennedy-velgere kan komme til å stemme Trump. Hvis ikke Trump velger Kennedy som visepresidentkandidat. Dét nevnes også som en seriøs mulighet.

Men det mest interessante ved Greenwalds analyse er det han sier om debatten på Republikansk side: Her har Tucker vært en motor. Debatten er full av motsetninger, men de er reelle. Tucker hudfletter Lindsey Graham, Mitch McConnell og Krigspartiet.

Europeere forstår ikke hvor trette amerikanerne er av krig. De holdt på i tyve år i Det utvidede Midtøsten. USA har baser i 80 land. Trump ville trekke soldatene ut av Afghanistan og Syria. Pentagon og Krigspartiet saboterte ordren.

Men Biden gjennomførte tilbaketoget fra Afghanistan og gjorde det til et nederlag. Taliban fikk overta våpen og materiell til 84 milliarder dollar. Mistanken om at Biden ønsker at USA skal feile, er bare blitt sterkere.

Tucker var den eneste på tv som helt fra begynnelsen stilte spørsmål ved USAs engasjement i Ukraina. Det kostet ham goodwill både blant selskapene som kjøper reklame og blant RINOs.

Utviklingen har gitt Tucker rett: Krigspartiet er på full fart mot krig med Russland.

Europeere må gjerne tro at Tucker marginaliserte seg selv, men det er antikrigsbevegelsen som er på fremmarsj. Ikke fordi de er imot Ukrainas frihetskamp, men fordi de føler at også Ukraina blir misbrukt. Igjen er USA på vei inn i en krig, og denne gang mot en motstander som er blitt en fantasi for Demokratene og mediene. De brukte Russland mot Trump helt fra 2016, og fantasien har antatt sitt eget liv.

Norske medier følger i samme spor: Russland og Putin er blitt en besettelse på samme måte som Israel. Alt de gjør, får en oppmerksomhet som gjør at proporsjonene forrykkes.

Tucker virket som en hare i et maratonløp. Han dro feltet. Han fikk Laura Ingraham, Jesse Watters, Pete Hegseth, Sean Duffy og Will Cain til å yte mer enn de ellers ville. Tucker satte standarden. Den som falt igjennom, var Hannity. Han bleknet og ble talerør for Krigspartiet.

Hvis man går til Rumble og PatriotNews, ser man et galleri frie stemmer som driver debatten.

Det norske publikummet er så dupert av statlige medier og statlige penger at de tror at disse mediene representerer den offisielle mening; at det ikke finnes noen annen. Men en debatt avgjøres ikke av størrelse. Den avgjøres av vitalitet, og vitaliteten finnes på konservativ og patriotisk side. Tucker var noe så uvanlig som en katalysator innenfor Corporate Media.

Han var en anomali. Han skulle ikke vært der.

Lachlan Murdoch og Suzanne Scott sørget for å kutte ham ut. De er så fulle av seg selv at de tror de kan isolere ham frem til valget er over.

Den første videoen fra Tucker ble sett av 54 millioner.

Tucker kommer til å returnere med et medium som slår knockout på Fox. Han kommer til å vise amerikanerne hva et fritt medium betyr. Det gjør ham livsfarlig, og de kommer til å gjøre alt for å stanse ham.

Men hva skal Krigspartiet og den dype staten stille opp med?

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!