Siden Syria-krigen brøt ut i 2011, har Tyrkia vært det nye hjemmet til mellom 3,7 og 5 millioner syrere. De flyktet fra president Bashar al-Assads regime, russisk bomberegn og IS-angrep, men nå opplever de en ny type forfølgelse.

Syrerne som gruppe har lenge følt seg uglesett av lokalbefolkningen som ofte beskylder dem for å stjele jobbene deres. Men nå frykter de også økt forfølgelse fra myndighetene og deportasjoner – spesielt hvis det blir et regimeskifte ved valget i mai.

Det sekulære CHP-partiet til opposisjonsleder Kemal Kilicdaroglu, som utfordrer den sittende presidenten Recep Tayyip Erdogan, har flere ganger i løpet av valgkampen lovet å repatriere syrerne innen to år. Meningsmålinger viser at han kan ha muligheter til å vinne over lengesittende Erdodgan.

De fleste av syrerne i Tyrkia har midlertidig beskyttelse, og det gjør dem sårbare for tvangsretur.

35 år gamle Neroz og hennes mann Adil Sheo (38) flyktet til Tyrkia i 2015.

– Vi ble godt mottatt i begynnelsen, men situasjonen endret seg på grunn av at det ble dårligere økonomiske tider, forteller Adil.

– Selv om de ikke sender oss tilbake alle på en gang, vil de legge press på oss, kreve papirer, øke husleiene og andre utgifter, frykter han.

Han forteller at de ikke ønsker å reise tilbake til Syria. – Våre fire barn ble født her i Tyrkia, de kjenner ikke Syria, sier Adil.

Neroz håper Erdogan vinner valget. Hun tror det er større mulighet for at de kan bli værende i Tyrkia med ham ved makten. Enn så lenge plages hun av usikkerhet.

I Libanon rammer også den dype økonomiske, sosiale og politiske krisen de syriske flyktningene hardt. Den libanesiske befolkningen ser i mange tilfeller på dem med mistenksomhet og anklager dem for å stjele jobbene deres. Politisk kan de også bli trukket fram som en belastning for samfunnet.

De siste ukene har den libanesiske hæren raidet flyktningleirer og satt opp kontrollposter der de sjekker dokumentasjonen til ikke-libanesiske borgere. I mange tilfeller blir syrere arrestert og deportert dersom de ikke har lovlig opphold, melder humanitære organisasjoner i landet.

Flere kommuner har innført restriktive tiltak som portforbud for syrere. Innenriksdepartementet beordret nylig kommuner til å kartlegge og registrere den syriske befolkningen. Syrere kan ikke leie eiendom uten riktig dokumentasjon.

– Folk sover ikke hjemme, mange er til og med redde for å gå på jobb, forteller en kvinne, som opprinnelig kommer fra den syriske provinsen Idlib. I dag bor hun i Bekaadalen øst i Libanon. I likhet med andre syrere som nyhetsbyrået AP har tatt kontakt med, vil hun ikke stå fram med navn fordi hun er redd for represalier.

Mannen hennes ble tvangsreturnert 10. april sammen med 28 andre menn, etter at myndighetene gikk til aksjon mot en bygning i Beirut, forteller hun. Hun har ikke hørt fra ham siden. Hun frykter at ektemannen har blitt satt i et av Syrias interneringssenter. Han er ettersøkt av syriske myndigheter fordi han flyktet fra den obligatoriske militærtjenesten, i likhet med mange menn som flyktet til Libanon.

Rundt 805.000 syriske flyktninger er registrert i Libanon. Deres offisielle status gir dem beskyttelse, men de som ikke klarer å oppdatere sine oppholdstillatelser, kan bli utvist. Antallet ikke-registrerte syrere er dessuten trolig høyt. Offentlige tjenestemenn mener det reelle antallet syrere i landet ligger på mellom 1,5 millioner og 2 millioner.

Libanons egen befolkning, som fra før er mosaikk av ulike grupper, anslås til å ligge mellom 5 millioner til 5,5 millioner innbyggere. Tallet er ikke nøyaktig siden det ikke er fortatt noen folketelling på nesten hundre år.

Etter at Libanon begynte å få store økonomiske problemer i 2019, har stadig flere uttalt offentlig at den syriske flyktninggruppen utgjør en stor belastning og at syrere bør masseutsendtes. Retorikken har blitt stadig skarpere. En føderasjon av fagforeninger erklærte nylig en «nasjonal kampanje for å frigjøre Libanon fra den syriske demografiske okkupasjonen.»

Sosialminister Hector Hajjar har uttalt at flyktninger utgjør 40 % av Libanons befolkning, noe «intet land i verden ville akseptere».