Forsvarskommisjonens rapport (NOU 2023: 14) representerer et brudd og et oppgjør med 20 års virkelighetsflukt i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Den er grundig, saklig og brutalt ærlig i sin avdekking av de mange og store manglene i Forsvaret.

For de få av oss som har tatt belastningen med å kritisere myndighetene for nedbyggingen av Forsvaret og forvitringen av forsvarsevnen siden årtusenskiftet, representerer rapporten både en lettelse og en skuffelse.

En lettelse fordi den bekrefter og dokumenterer det åpenbare, og det vi lenge har advart mot. For forsvarsplanlegging er verken eksakt vitenskap eller rakettforskning. Det Forsvarskommisjonen presenterer over 365 sider, er ikke noe annet enn fakta og sunn fornuft.

En skuffelse fordi det har tatt så lang tid å komme frem til denne erkjennelsen. Og fordi gjeldende forsvarspolitikk har representert en uansvarlig gambling med landets og folkets sikkerhet gjennom mange år. Det har kostet det norske samfunnet enorme beløp i tapt materiell, baser og kompetanse som det vil koste dyrt og ta lang tid å bygge opp igjen.

Om en skal kritisere Forsvarskommisjonen for noe, må det være at den historiske fremstillingen av den sikkerhetspolitiske utviklingen i Europa de siste tiårene og frem til krigen i Ukraina er heller svak og overflatisk, og at kommisjonen er svært forsiktig med å utpeke syndebukker.

Det ene henger nok sammen med det andre. Og det kan nok være fornuftig dersom Forsvarskommisjonen skal lykkes i sitt mål om å oppnå et bredt politisk forlik om rapportens anbefalinger. Å utpeke syndebukker er heller ikke noe mål i seg selv. Men viktig læring og mulighet til forbedring går tapt når historien neglisjeres og ansvar stadig pulveriseres.

Og dét er et paradoks, for det er nettopp ansvarspulveriseringen i Forsvaret som er et av hovedfunnene i rapporten. Desto viktigere er det at ansvaret for at vi har havnet i denne vanskelige situasjonen, ikke også pulveriseres. Uansvarlighet må ha en kostnad. Å slå ned på uansvarlig politikk og uansvarlige politikere, er viktig for at uansvarlighet og vanstyre ikke stadig skal fortsette.

For uansvarligheten har pågått over lang tid. Når det gjelder historiefortellingen, skriver kommisjonen riktig nok at «Svekkelsen av den internasjonale ordenen har pågått over tid», men det blir misvisende å si at «Russlands fullskala invasjon av Ukraina 24. februar 2022 innledet en ny epoke i internasjonal politikk.»

Den nye epoken begynte allerede med russisk opprustning med stigende råvarepriser fra 2002, samtidig som de europeiske NATO-landene rustet ensidig ned. Dette ble ledsaget av en stadig mer aggressiv russisk utenrikspolitikk som kulminerte med invasjonen i Georgia i 2008, annekteringen av Krim-halvøya i 2014 og til sist Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022.

Den sikkerhetspolitiske hovedforutsetningen, som nedbyggingen av det norske forsvaret har hvilt på, om at «det ikke kan inntreffe noen krig av noe omfang og varighet på det europeiske kontinent i overskuelig framtid», har rett og slett vært feil i over to tiår.

Det samme har en tidligere forsvarssjefs påstand om at det hadde funnet sted et «militærteknologisk paradigmeskifte» og at teknologisk overlegne våpen ville erstatte soldater på bakken, og at vi derfor ikke har hatt behov for noen særlig landmakt i Norge. Det har de mange og feilslåtte krigene i Midtøsten ettertrykkelig bevist var langt fra tilfellet.

Like feil har Stortingets henvisning til «stram økonomi» og at vi ikke har råd til et adekvat forsvar vært.

Vi har i hele perioden hatt en statskasse som har rent over av oljepenger, og politikere som har vært mer enn villige til å bruke skattebetalernes penger på utallige mer eller mindre tvilsomme formål i både inn- og utland. De har bare ikke vært villige til å bruke penger på Forsvaret.

Det har blitt advart mot dette lenge. Det gamle romerske ordtaket Si vis pacem, para bellum (Hvis du vil ha fred, forbered deg på krig) er blitt ignorert like lenge. Og nettopp derfor er det viktig å trekke de historiske linjene. Her er det erfaring og lærdom å hente både for politikere og forsvarsplanleggere.

Derfor hadde rapporten faglig stått seg på en referanse til hvordan styrkeoppbyggingen som hadde pågått i Norge frem mot og i tiden rett etter unionsoppløsningen i 1905, antakelig var den avgjørende faktoren som avholdt Sverige fra å gå til krig mot Norge, og som få år etter bidro til å holde Norge utenfor første verdenskrig.

Og motsatt, hvordan den katastrofale hærordningen av 1927, de manglende forsvarsbevilgningene på 1930-tallet og den svake sikkerhetspolitiske forståelsen av utviklingen i Europa og Norges strategiske betydning, la landet åpent for den lille tyske invasjonsstyrken på knapt 10.000 mann som okkuperte Norge i aprildagene i 1940.

Her er det åpenbare paralleller og historiske lærdommer å trekke frem til Forsvarsreform 2000. Reformen ble presentert som en modernisering av Forsvaret, men innebar i realiteten en sterk nedskalering og en tilnærmet avvikling av landmakten.

Og på samme måte som i mellomkrigstiden, var den basert på virkelighetsflukt og manglende forståelse av våre utenrikspolitiske omgivelser.

Historien er brutal, men kan være en effektiv læremester. Eller, som Churchill så treffende sa det: «Those that fail to learn from history are doomed to repeat it!»

Politikerne må ansvarliggjøres for at de skal lære av sine feil.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!