Ap-leder Jonas Gahr Støre kom til sine egne, og i motsetning til i Bibelens fortelling, kjentes de ved ham da han åpnet partiets landsmøte i Oslo torsdag.

Støre holdt en lang åpningstale, som landsmøtet kvitterte for med en applaus på 2 minutter og 18 sekunder. Dette minner nesten om gamle dagers kongresser i Sovjetunionens kommunistparti. Applausen i Folkets Hus var nok imidlertid også påvirket av at utsendingene gjerne ville gi partilederen et klapp på skulderen etter all motgang han har nedkalt over sitt hode.

Tidligere nestleder og parlamentarisk leder Helga Pedersen sier at partiet er i krise. Påtroppende nestleder Tonje Brenna sier det samme, men Jonas Gahr Støre avviser dette. I landsmøtetalen føyset han nærmest bort partiets problemer med oppslutningen. Her var ingen erkjennelse av at det kanskje er politikken som har påført forholdet til velgerne så store skader. I den ordrike talen var det ingen kritisk refleksjon over årsakene til at partiet står svakere enn noen gang på 120 år.

Heller ikke debatten etter partilederens innledningsforedrag bar noe som helst preg av vilje til politisk selvransakelse. Debattanter sto frem på rekke og rad med ferdigskrevne vitnesbyrd om alt annet enn kritiske blikk på partiets politikk. De fleste var ordfører- og fylkesordførerkandidater og lot til å operere i en helt annen verden enn den virkeligheten som har skapt velgerflukten bort fra partiet.

Vi fulgte overføringen fra landsmøtet via skjerm, men slo av etter 25–30 innlegg med selvskryt og forsøk på å slikke partilederen oppover ryggen. Vi føler oss fristet til å spørre om hvilken klode landsmøteutsendingene befinner seg på når det er mulig å holde i gang en langvarig debatt uten å drøfte årsakene til partiets misère.

Er utsendingene kommet til Oslo for å tale ledelsen etter munnen? Har de ikke fått med seg noe oppdrag om å formidle den bekymringen som medlemmene føler over situasjonen? Ser de ikke at kombinasjonen av svak ledelse og velgerfrastøtende politikk har gjort partiet så lite at det konkurrerer med FrP om å være landets nest største?

Jonas Gahr Støre leder den mest upopulære regjeringen siden Bondepartiets og Venstres regjeringer på 1930-tallet. Partilederen er i store deler av partiet og landet så lite velansett at Hitras mangeårige Ap-ordfører Ole Haugen har bedt Støre om å holde seg borte i valgkampen. Hvis Støre viser seg ved kysten, vil det bare gjøre vondt verre.

Telefonsamtalen med Helga Pedersen som fratok henne lysten til å stille som utfordrer til partisekretær Kjersti Stenseng, avslører manglende sans for medlemsdemokratiet. Dette viser at Støre egentlig er en fremmed fugl i Ap. Han kom ikke opp nedenfra, og har tydeligvis ikke lest «Tillitsmannen», Einar Gerhardsens håndbok i organisasjonsarbeid og organisasjonskultur. Støre er partileder, men opptrer som partieier – en som gjør seg til en overordnet selv for partiets valgkomité ved å frata landsmøtet muligheten til å velge partisekretær og nøye seg med gjenvalg. 

Ap er nå, slik regjeringen utformer politikken, et parti uten retning. I sin tale til landsmøtet fikk Støre applaus for å love at ingen Ap-ledet kommune vil tillate at helse- og omsorgsinstitusjoner vil bli drevet av private. Dette varmer hjertene på venstresiden, men problemet er at der er det få velgere. Ap-velgere på rømmen går derimot til høyre.

Jonas Gahr Støre drar Arbeiderpartiet med seg nedover, og landsmøtet later ikke til å ville ta noe oppgjør med årsakene til velgerflukten. Partiet tar ikke alvoret inn over seg.

Gahr Støre sies å være troende. Vi frykter at han er troende til litt av hvert.

Støtt Document ved å kjøpe bøker fra Document Forlag!