FNs bærekraftmål fordrer at alle land i verden kvitter seg med bruk av fossil energi innen 2050, og omstiller samfunnene til en «elektrifisering» hvor all energi kommer fra vind og sol. Denne energirevolusjonen har samtlige land i verden undertegnet, og det er ingen hobby: Det brukes billioner av kroner årlig for å gjennomføre «avkarboniseringen» til glede for private profitører. Det ingen tenker over, er at hydrokarboner er en råvare for produksjonen av tusenvis av produkter sivilisasjonen vår avhenger av. Det finnes ingen erstatning.

Det er sant at vind og sol kan lage store menger strøm når solen skinner nok og vinden blåser akkurat passe. Men strøm er ikke en råvare. Strøm er bare energi, og strøm kan få telefonen til å virke, varebiler til å gå og sykehus til å fungere. Men du kan ikke lage telefoner, varebiler og sykehus av strøm. Politikere forstår ikke sånt, og grønne aktivister trenger aldri forholde seg til virkeligheten.

Produkter er laget av råvarer, ikke av strøm

For å lage telefoner, varebiler og strøm, trenger du kjemikalier og råvarer som kommer fra hydrokarbonene i olje og gass. Over 6000 hverdagsprodukter er laget av fossile råvarer, og først når politikere tvangsinnfører planøknomiske alternativer for selv de enkleste hverdagsprodukter, forstår man problemet vi står overfor:

Før hadde vi plastsugerør og plastbestikk som har fungert perfekt i en mannsalder. En merkverdig politisk kampanje har gjort dette forbudt, selv om det aldri havnet i naturen, og i stedet har vi fått trebestikk, som får mat til å smake treverk, og pappsugerør som klistrer seg fast i leppa. Dette er ikke gode erstatninger. Det er mindreverdige produkter som fungerer som advarsler om et ignorert problem: Hva skal vi bygge samfunnet av når alt vi har, er strøm?

Hva i alle dager skal erstatte råvaren som naturens hydrokarboner står for når vi i 2050 angivelig kan avslutte all bruk av kull, olje og gass? Og hva skal alle de «miljøvennlige» batteribilene kjøre på når asfalt ikke lenger er tilgjengelig? Den diskusjonen er helt fraværende i klimamassehysteriet, og årsaken er at det er et uløselig problem.

«Fornybart» er industriprodukter produsert av hydrokarboner

Reklamen sier at vind og sol er gratis, fornybar energi som skal danne grunnlaget for en ny «sikulærøkonomi» som aldri er forsøkt før, men likevel kan ingenting gå galt. At vind og sol er gratis og endeløst, innebærer imidlertid ikke at det er gratis eller fornybart å høste den energien, eller at systemet man bygger opp, er sirkulært eller endeløst. Dét er en tilsnikelse basert på ren løgn.

Tvert om er vindturbiner og solpaneler langreiste og kortlivede tungindustriprodukter som representerer en kolossal økning i ressursbruk av naturområder og råvarer. Og det innebærer ikke bare betong, metaller, overføringskabler og komposittplast som ikke kan resirkuleres. Det innebærer også en enorm bruk av fossile råvarer og energi for å grave ut, produsere og transportere disse produktene til vår natur.  At disse industriproduktene omtales som «fornybart» av politikerne, er rett og slett perverst.

Vi har hatt over 200 år på oss til å erstatte fossile hydrokarboner med noe bedre, billigere og enklere, og så langt har vi bare brukt mer og mer av denne råvaren. Årsaken er at det ikke finnes noe bedre, billigere og enklere. Kull, olje og gass er egentlig konsentrert solkraft fra naturen som er ferdig produsert og lagret i bakken. Enhver grønn aktivist lever hele livet sitt på hydrokarbonenes nåde, for dette er verdens viktigste energikilde og råvare:

En ufattelig viktig råvare for all sivilisasjon

Fra et fat med rålje blir ca. 45 prosent omgjort til bensin, mens 29 prosent blir raffinert til diesel. De resterende 26 prosentene blir brukt som råvare for industrien til å produsere alt fra plast, polyuretan og løsemidler til elektronikk, medisiner og sykehus, samt alt på innsiden av sykehusene. For naturgassen metan brukes rundt 2/3 til energiformål og rundt 1/3 til industriformål, hvorav hele 80 prosent blir brukt til å produsere kunstgjødsel som holder liv i 8 milliarder mennesker.

Klimahysteriet har destabilisert verdens energimarked fordi man vrir energibruken fra kull til naturgass i påvente av millioner av vindturbiner og solpaneler. Det har skapt energimangel og økte priser på naturgass, som har ført til en eksplosjon i prisen på kunstgjødsel, noe som nå destabliserer matvareprisene i hele verden. Og mat er ikke det eneste som er laget av diesel og naturgass: Ser man nøkternt på det, er alle deler av solpaneler og vinduturbiner produsert av hydrokarbonene som oljesektoren leverer.

Vindturbiner produserer ikke vindturbiner

Vindturbiner og solpaneler produserer ingen råvarer, bare elektrisitet. «Fornybart» kan ikke produsere noe som helst annet enn strøm for samfunnet, og da med en ineffektivtet som er hinsides all annen industri: Mens de fleste industrimaskiner og produksjonsmidler ventes å produsere så nær 100 % som mulig, kverner vindturbiner ut produktet sitt bare 26,4 prosent av tiden. Og solpaneler gjør det ikke bedre:

Mens dagen i snitt er 12 timer lang, er effektiv strømproduksjon for solpaneler bare 5 til 6 timer per døgn, som gir dem en effektivitet på rundt 20 prosent. I all produksjonssammenheng er slik ineffektivitet en katastrofe. Likevel skal dette angivelig være fremtidens energiløsning, og alle svakheter «løses» enkelt ved at «vi må bygge flere». Det blir aldri nok, uansett hvor mange sol- og vindkraftverk vi bygger, og dét setter de private profitørene pris på. «Det grønne skiftet» handler mest om grønne sedler som bytter hender, ikke om praktiske resultater:

En bransje i sterk vekst, til astronomiske kostnader og med magre resultater  

I 2022 sto vindkraft for 7,5 prosent av verdens elektrisitetsproduksjon, solkraft sto for 4,5 prosent, mens bioenergi utgjorde bare 2,4 prosent. Til sammen nærmer de seg altså vannkraften, som sto for 15 prosent av verdens strømproduksjon. Ifølge Merkels «Energiewende» skal disse vokse til 100 prosent innen 2050 og erstatte 9,2 prosent kjernekraft, 22,2 prosent naturgass og 35,8 prosent kull.

Men stopp litt! Det er sant at vind- og solkrafts prosentvise andel av verdens elektrisitetsproduksjon vokser – men ingen snakker om kostnadene eller strømprisene. Ingen vil heller snakke om rehabiliteringskostnadene som vil komme om 15 år, når alt er utslitt og må rives, reproduseres og settes opp på nytt. Og den tredje elefanten i rommet er at verdens elektrisitetsproduksjon utgjør bare en mindre del av verdens energiforbruk.

Målet med «energiomstillingen» er at ALL energi verden bruker, skal være elektrisitet som høstes av vind og sol, og der vokser også «fornybart», men det gjør også forbruket av fossil energi. Man blander altså kortene og tar en liten fremgang i én sektor som bevis for at man lykkes i det totale bildet. Faktum er at det ikke finnes noe «grønt skifte» der ute i verden. Suksessene blir hausset opp for å vise at «det grønne skiftet» fungerer, men det resultatene så langt egentlig avslører, er hvor håpløst dette luftslottet egentlig er. Det politikerne bruker alle midler på, er i utgangspunktet umulig.

Ingen grunn til hastverk eller panikk

Tallene viser altså tydelig at oljealderen på ingen måte er over. Det er klimahysteriet som skaper det enorme hastverket, som igjen utløser den gigantiske offentlige pengestrømmen til private entreprenører – ikke mangelen på fossile ressurser: Beregninger tyder på at med dagens rate av forbruk, vil gassreservene vare i 53 år, oljereservene i 50 år og kullreservene i 115 år. Tallene spriker og er usikre fordi ny teknologi kan utnytte nye reserver.

Uranreservene er beregnet til 230 år, men kan man utnytte alle uranforekomster, snakker vi om tusenvis av år. I tillegg kommer thorium og fusjonskraft som alltid vil være på banen «om 30 år», men kan gi menneskeheten tusenvis av år med strøm i lange baner. Dette er langt mer fornuftig, stabilt, sikkert og økonomisk forsvarlig enn vind og sol med batterier og hydrogen som energibærere. Derfor må man anta at driverne for «det grønne skiftet» er dem som selger vindkraft, solkraft, batterier og hydrogen.

Hvor er bevisene for at «energiomstillingen» fungerer i praksis?

Hvis deres «smartsystem» for fremtidens energiforsyning virkelig fungerer, bør «fornybar»-industrien i det minste kunne vise til småskala-forsøk hvor en øy eller et land – la oss si Danmark – fungerer utelukkende basert på energi fra vind og sol, lagret i batterier, og hydrogen for dager uten vind og sol, og hvor alle produkter er laget av energien fra vind og sol.

Noe slikt prøveprosjekt finnes ikke, for alle i bransjen vet at det ikke vil fungere. Det vil avsløre de drepende kostnadene, den ødeleggende energimangelen og returen til steinalderen. I stedet forsøker man å innføre systemet i hele verden samtidig, fordi dét er mer lukrativt. Og politikerne har svelget det hele helt ukritisk, fordi de lider av en selvpåført klimapanikk. Eller får de betalt for dumskapen?

Hastverket gir uansett ingen mening, ettersom det man forsøker å oppnå med «energiomstillingen», er teknisk, matematisk og økonomisk umulig. I stedet for panikk burde man sett på dette med nøkterne og ukorrupte øyne. Det er nemlig ingenting som tyder på at menneskeheten vil la store mengder billige hydrokarboner bli liggende i bakken. Alt vil bli brukt, fordi vi trenger råvaren. Uten hydrokarboner står verden overfor en sultkatastrofe som er mye verre enn noen klimakrise kan bli, med mindre det blir en istid. Da hjelper det ikke engang med kunstgjødsel.

Så hva gjør vi når vi går tomme for naturens hydrokarboner cirka i år 2150? Vel, finnes det strøm nok, kan hydrokarboner og kunstgjødsel produseres kunstig, men vind- og solkraft er ikke den løsningen. Denne tungindustrien skaper bare enda større ressursforbruk, energiforbruk og energibehov.

Mens vi venter på bedre løsninger, kunne det være en ide å spare litt på hydrokarbonene ved å avstå fra å bruke privatjetfly til Davos for å redde kloden sammen med verdens mest kyniske kapitalkrefter.

Kjøp e-boken av Kent Andersen her!

Kjøp «Et varslet energisjokk»!