Selv om de sitter i båter som tar inn vann, fortviler de over å bli innhentet av Tunisias kystvakt. Drømmen om Europa er så sterk at de heller risikerer livet.

En ung mann med en caps merket med «Dior», kvinner med babyer innhyllet i tepper og barn med store vinterjakker. Alle trår forsiktig når de tar seg over fra ustabile småbåter til den langt tryggere båten til Tunisias maritime nasjonalgarde.

De er innhentet utenfor kysten av Sfax, Tunisias nest største by. Drøyt 18 mil unna ligger den italienske øya Lampedusa, som etter alt å dømme var målet for reisen.

Kalde, våte og fortvilte må de innse at reisen er over. De er blant flere hundre mennesker som hver eneste natt blir pågrepet i søkene som Tunisias kystvakt gjennomfører utenfor landets kyst. Denne gangen er journalister fra nyhetsbyrået AP med på turen for å dokumentere det som skjer.

I løpet av 14 timer blir i alt 372 mennesker plukket opp fra overfylte båter som risikerer å kantre når som helst. De fleste er fra land sør for Sahara, og aldri tidligere har så mange fra denne regionen forsøkt seg på reisen over Middelhavet. Men her er også syrere og mennesker fra andre land i Midtøsten.

I årets tre første måneder ble 13.000 mennesker stanset og tvunget over i båtene til nasjonalgarden utenfor Sfax, ifølge generalen Sabeur Younes.

For mange afrikanere fungerer Tunisia som et springbrett til Europa ettersom de kan reise til landet uten visum. Andre kommer fra nabolandet Libya, der kystvakten er blitt anklaget for å internere tusenvis av migranter og flyktninger under forferdelige forhold.

I Tunisia anses de ikke som kriminelle. Dermed kan de bevege seg fritt når de blir satt i land. Mange gjør nye forsøk på å nå Europa.

Hver eneste natt finkjemmer nasjonalgarden farvannene utenfor Sfax. Å plukke opp døde mennesker er den verste delen av jobben. I fjor ble 580 mennesker registrert som enten omkommet eller savnet, ifølge Det tunisiske forumet for økonomiske og sosiale rettigheter.

Nylig ble 90 døde mennesker skylt opp på strender ved Sfax. Ettersom likhuset på det største sykehuset var fullt, måtte de i jorden så fort som mulig.

– Vi er klar til å drukne og dø for å få det bedre, sier en syrer ved navn Mohamed. Han vil i likhet med alle andre her kun oppgi fornavnet sitt.

– Du vet hvordan situasjonen er i Syria, med krig og ustabilitet, sier han videre og forteller at han har mistet fire familiemedlemmer i løpet av krigen.

Italia har den siste tiden trappet opp forsøkene på å stanse strømmen av asylsøkere. Tidligere i april erklærte regjeringen unntakstilstand slik at det kunne settes inn flere ressurser i mottaksapparatet.

Samtidig har regjeringen i Roma lovet Tunisia nye investeringer, samt hjelp med å forhandle fram et lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Tiltakene skal få Tunisia til å gjøre jobben med å få ned antall asylsøkere som kommer sjøveien til Europa.

Men det stanser ikke de mange afrikanerne som vil vekk fra et kontinent som er hardt rammet av ytterliggående islamisme, brutale kriger, stor fattigdom, tørke og sult, og nå også en borgerkrig i Sudan.

Noen av migrantene har imidlertid bodd papirløst i Tunisia i årevis, der de har overlevd på lavt betalte jobber. Men i februar holdt landets stadig mer autoritære president Kais Saied en illevarslende tale rettet mot svarte afrikanere. Han beskyldte dem for å være del av en utspekulert plan om å utradere Tunisias identitet.

Talen førte til at migrantene ble utsatt for vold og mistet jobb og husvære, og flere land besluttet å fly sine egne borgere hjem.

Younes, sjefen for Nasjonalgarden, mener at den voldsomme retorikken er en av årsakene til at stadig flere forsøker å krysse Middelhavet.

– De har ikke lenger inntekter som gjør at de kan bli her. De vil gjøre alt for å nå den andre siden, sier han.

Tunisia har heller ikke greid å stanse landets nye uregistrerte forretningsvirksomhet: storstilt produksjon av metallbåter som brukes for å frakte folk til Europa.

De skrøpelige, håndlagede båtene – som er billigere og mindre stabile enn trebåter – begynte å dukke opp på sjøen i fjor. På kort tid har de blitt en ny inntektskilde i et land der arbeidsledigheten er stor. Produksjonen foregår i det skjulte, og enkelte er pågrepet, men det er alltid noen som står klare til å overta, ifølge Younes.

Generalen avviser at Tunisia ikke gjør nok for å stanse båttrafikken. I stedet etterlyser han et bedre samarbeid med Italia.

– Vi trenger direkte kontakt med italienerne når det gjelder båter som risikerer å synke, men som har forlatt Tunisias redningssone, sier han.

Men de som forsøker å komme seg vekk, synes tunisiske myndigheter gjør langt mer enn de burde.

– Vi ønsker å reise fra Tunisia! La oss dø på havet! Det er vårt valg. Det er vår skjebne, sier en av dem som er innhentet av kystvakten.

Støtt Document ved å kjøpe bøker fra Document Forlag!

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»! Du kan også kjøpe den som e-bok.