William Blake (1757–1827), «Satan fremfor Guds trone».

«Men hva skal det bli av menneskene uten Gud og evig liv?» spurte jeg ham. «Da er alt tillatt, de kan gjøre hva de vil.»

Dmitrij til Aljosja om diskusjonen med Rakitin i «Brødrene Karamasov» av Fjodor Dostojevskij.

Abortsaken er en tapt kamp, sa tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik til KrFs landsmøte helgen som var. Samtidig vedtok partiet å inkludere alle familieformer i sin forståelse av familie. Partiets leder Olaug Bollestad sa partiet må ha et program som passer til 2023, at det er KrFs plikt å legge til rette for et samfunn som har plass til mange, og som lager gode rammer, uansett familieform. Hun poengterte at KrF ikke er en menighet, og at det er deres oppgave å lage en politikk som treffer et mangfold av familier. Underforstått, vi skal ikke ta troen med oss inn i politikken.

Vi lever i omskiftelige tider, men allikevel: Jeg savner en prinsipiell debatt av hva slike argumenter fører til. For én ting er hva liberalere i andre partier mener og beslutter. Det er noe helt annet når en partileder fra KrF bruker året 2023 som et argument i moralske spørsmål, eller når en tidligere statsminister fra samme parti anser en grunnleggende kamp for menneskeverdet som en tapt kamp. Hva vi i realiteten er vitne til, er et parti som kaller seg kristent, men som allikevel ikke vil bruke det kristne menneskesynet i moralske spørsmål. For hvis vi kan bruke vår egen tid som argument for familiepolitikken, kan vi bruke den på alle samfunnsområder.

Det er ingen som spør hvor vi ville vært dersom våre forfedre hadde gjort det samme.

Da Norge ble kristnet, handlet det om både politikk og personlig omvendelse. Misjoneringen var det kirken som tok seg av. Innføringen av kristenretten var politikk og kongens oppgave, og det var ingen enkel oppgave. Men Olav Haraldsson tok med seg troen inn i lovgivningsarbeidet og revolusjonerte samtiden.

Hvis vi skal definere alt vi må kjempe for, og som kan synes uoverkommelig, som tapte slag, ville kampen mot slaveriet aldri blitt satt i gang. Den første kristne sivilisasjonen klarte å utrydde slaveriet på kristen jord, men da Amerika ble kolonisert, klarte ikke kirken å forhindre at slaveriet på nytt ble etablert. Kirken hadde mistet sin politiske innflytelse og makt. Næringsinteressene var for sterke, og enkelte kirkesamfunn godtok også ordningen.

Men i 1783 startet en gruppe kvekere kampen for at menneskeverdet skulle gjelde alle, og de fikk med seg Thomas Clarkson og den kjente politikeren William Wilberforce. De aksepterte aldri tanken om at dette var et slag de ikke kunne vinne, at kreftene de stod overfor var for mektige. De visste én ting, og det var at slaveriet var i strid med Guds vilje. For denne gruppen med kristne mennesker mente at alle mennesker hadde det samme menneskeverdet, at vi alle var like innenfor Gud. De tok menigheten og troen med seg inn i politikken.

Dagens KrF har åpenbart glemt både historien og hva de sier de tror på. Deres fremst mål er blitt å tilpasse seg tidsånden. Utfordringen er at partiet gjør mer enn å begå politisk selvmord, de ødelegger også for muligheten for andre til å drøfte moralsk utfordrende spørsmål på en god måte. Det er nemlig slik at for mange er det KrF som representerer en kristen inngang til politiske spørsmål.

Men når KrF sier at vår egen tid blir et argument for standpunkt i moralske spørsmål, er det ingen grenser tilbake. Da kan alt bli mulig, bare vi blir modne nok, slik det populært hevdes i enkelte kretser. Da blir moralske diskusjoner overflødige, vi mister et ideal å strekke oss etter, vi kan la flertallet til enhver tid definere hva som er rett eller galt. Ja, det blir flertallet som definerer moralen, og da er demokratiet kommet dit filosofen Alexis de Tocqueville advarte mot på begynnelsen av 1800-tallet.

På KrFs landsmøte var det bare én delegat som våget å mane til forsiktighet. Hun fryktet konsekvensene av å utvide familiebegrepet. At KrF blir nødt til å støtte både surrogati og polygami var imidlertid irrelevant. Det finnes jo så mange familieformer, og KrF vil omfavne dem alle. Den som aksepterer ideen om to fedre, må også akseptere at disse fedrene får kvinner til å bære fram barna for dem. Men for politikere som dyrker samtiden, er fremtidige konsekvenser irrelevante og kun egnet til å ødelegge for den gode viljen og nestekjærligheten de sier de dyrker.

Kristendommens Gud lar seg imidlertid ikke prege av vår relativisme. Han er hellig og uforanderlig, og det er årsaken til at han ikke er særlig populær i liberale kristne kretser. De ønsker en Gud de kan forme i sitt eget bilde og bruke slik de selv finner for godt. Utfordringen er at et slikt gudsbilde ødelegger både troen, menneskeverdet og demokratiet.

Kjøp «Normløst» av Kjell Skartveit her!

Kjøp Paul Grøtvedts bok!