Årets 1. mai-feiring skjer på et oppslutningsmessig lavmål for arbeiderbevegelsen.

Arbeiderpartiet er sparket vekk fra sin 90-årige posisjon som landets største parti. LOs andel av yrkesaktive lønnstakere fortsetter å falle og er på sitt laveste på to generasjoner. Stadig flere arbeidstakere fagorganiserer seg, men ikke i LO-forbund.

«Seiren følger våre faner», heter det i en arbeidersang. Hvis den avsynges nå, så synges det falskt. Det er ikke suksess og velgertriumf som preger Arbeiderpartiet, men nederlag og sterkt sviktende oppslutning. Også LO taper terreng.

Partiet må tilbake til 1906 for å finne like lav tilslutning ved stortingsvalg som det meningsmålingene viser nå om dagen. Etter at det ble innført allmenn stemmerett i Norge, har Ap aldri stått svakere enn i dag. Stortingsvalget i 1924 var riktignok svakt, men det var i partisplittelsens dager. Legger vi det sosialdemokratiske partiets oppslutning til Arbeiderpartiet i 1924, var oppslutningen over 27 prosent. Partiene samlet seg, og det forente Ap fikk i 1927 36,8 prosent av stemmene.

Vi nevner dette for å dokumentere dagens historiske lavmål for Arbeiderpartiet.

LO har i årevis hatt som mål å passere 1 million medlemmer. Næringsminister Jan Christian Vestre forteller på inn- og utpust at det på to år er skapt over 100.000 flere arbeidsplasser. Men til tross for denne veksten klarer ikke LO-forbundene å kapre så mange nye medlemmer at millionmålet nås.

For to mannsaldre siden var annenhver lønnstaker medlem i et LO-forbund. Nå er andelen under 25 prosent og er raskt fallende. Og minst like illevarslende: En økende del av LOs medlemmer er pensjonister.

Hvorfor er det blitt slik? For LOs del bør det ikke være noen tvil om at det nære forholdet til Arbeiderpartiet er en belastning som hemmer medlemsvervingen. Dagens regjering er den mest upopulære siden Bondepartiets regjeringer for 90 år siden. Det sier seg selv at dette demper lysten til å fagorganisere seg i LO. De som konkurrerer med LO-forbundene på arbeidsmarkedet, opplever derimot medlemsvekst.

Det nære forholdet mellom LO og Ap er historisk betinget. Det var Ap som inngikk tariffavtaler før LO ble stiftet i 1899. Senere ble det arbeidsdeling, men de to ble oppfattet som siamesiske tvillinger. Ap og LO var to armer på samme kropp.

Dette var lenge en suksessoppskrift, men Arbeiderpartiets svekkede stilling smitter også over på partneren LO. Den som innlater seg med feieren, blir selv tilsmusset.

Den sterke politiseringen av LO demper helt sikkert også de uorganisertes interesse. LO opptrer mer og mer som en politisk organisasjon med budskap som folk ikke omfavner. Når en melder seg inn i LO, går en del av kontingentpengene til å sponse ikke bare Ap, men også SV, Rødt – og Senterpartiet. Og så får medlemmene en solid dose antisemittisme og støtte til terrorister i Midtøsten som bonus. En rekke fagforeninger domineres av folk på ytre venstre, som bruker sin plattform til å fronte frastøtende budskap og dermed fremmedgjøre LO for arbeidsfolk.

Arbeiderpartiet har de siste 40 årene med ett unntak vært ledet av folk fra velstående familier på Oslos vestkant. Orienteringen av partiet bort fra klassisk og gjenkjennbar sosialdemokratisk politikk har smuldret opp velgergrunnlaget.

1. mai i år blir derfor en minnedag om den stolte posisjon som Ap selv forspilte.

Kjøp «Mesteren og Margarita»!