Ifølge SSB økte det offentliges andel av BNP fra 6 % i 1900 til 12 % i 1962, og ifølge OECD økte det offentliges andel videre til hele 66 % av BNP i 2020.
Finansbransjen utgjør ca. 7 % av BNP i Norge. Ideell virksomhet utgjør ca. 4 %. Det betyr at resten av økonomien, realøkonomien i privat sektor, som skal stå for produksjonen av varer og tjenester, bare utgjør 23 % av BNP.
Mye skyldes selvsagt oljevirksomheten og statens eierandel i Equinor. Men mye skyldes også en glupsk stat som gjennom skatter og avgifter, gjennom inflasjonspolitikken og ved å gi bort våre komparative fortrinn til EU, stadig svekker privat sektor.
Og mye skyldes den lave prioriteringen norske myndigheter legger på innovasjon og at staten har neglisjert resten av realøkonomien og latt store deler av landet forbli i oljeskyggen. Vi er blant landene med den laveste innovasjonstakten i OECD.
Norge er dessuten det landet i Europa som har størst andel statlig eierskap i børsnoterte selskaper. Staten har direkte eierskap i 69 selskaper og har kontroll med mellom 35 og 40 % av verdiene på Oslo Børs.
Utenlandske eiere har kontroll med omkring 40 %. Det som er igjen til norske eiere, er 20–25 % av verdiene på Oslo Børs.
Når nå norske investorer drives ut av landet som følge av at staten tilriver seg stadig mer gjennom et prohibitivt og diskriminerende skatteregime som favoriserer utenlandsk eierskap, vil nyskapningsevnen og investeringsviljen, som gjerne er lokalt forankret, også svekkes, og med det også realøkonomien. Vi vil få en enda mer ensidig økonomi.
Den norske formen for statskapitalisme er spesiell. Den er bygd opp omkring oljen, en enorm offentlig sektor og en stat som grabber til seg med begge hender enten det gjelder økt formuesskatt, boligskatt, bompengeavgift eller økte strømpriser.
Det er et paradoks, for statskassa er full av oljepenger. Men oljepengene gjør det samtidig mulig å blåse opp offentlig sektor ut av alle proporsjoner. Og ikke minst gjør oljepengene det mulig å sette i gang med håpløse prosjekt som bare kan realiseres ved hjelp av massive subsider, ofte prosjekt politikerne selv trekker fordeler av.
Offentlig sektor i Norge er, i forhold til folketallet, størrelsen på arbeidsstyrken og verdiskapningen i landet, den største i hele OECD-området, antakelig den største i verden etter Nord-Korea.
Mer enn 1/3 av arbeidsstyrken er ansatt i offentlig forvaltning. Antakelig er et flertall av befolkningen lønnet av staten dersom de mange som får sin lønn gjennom pressestøtten, partistøtten og over bistandsbudsjettet inkluderes. Alle disse er i mer eller mindre grad «kjøpt» av staten. De er i alle fall betalt av staten.
Når offentlig sektor er dobbelt så stor som hos våre naboer og handelspartnere, burde det ringe en bjelle et sted.
Når det statlige eierskapet er så dominerende som i Norge, og den norskeide delen av privat sektor i Norge er så liten, burde det lyse en varsellampe hos NHO, LO og noen hver.
Kollektive tjenester som forsvar, politi, veier, jernbane, annen samferdsel, renovasjon m.m. håndteres best av det offentlige. Men den statlige intervensjonismen i Norge har gått over alle støvleskaft.
Når staten gjennom en aggressiv skatte- og avgiftspolitikk som går langt ut over kostnadene for å dekke kollektive fellestjenester, ved en inflasjonsdrivende pengepolitikk som trekker verdier til staten og gjennom oppkjøp og direkte eierskap svekker privat sektor samtidig som offentlig sektor eser ut, oppstår det en grunnleggende ubalanse i økonomien.
For offentlige virksomheter og organisasjoner har, som alle andre organisasjoner, vekst i sitt hovedgen. Men til forskjell fra private virksomheter har de ikke insentiver til entreprenørskap. De tar ikke risiko. Og de er dårlige til å innovere.
De er budsjettavhengige organisasjoner. I budsjettavhengige organisasjoner gjelder det ikke å ha lavest mulig kostnader eller levere kvalitet slik at forbrukerne kjøper varene. Det gjelder å bruke opp budsjettet fra i fjor for å få like mye til neste år, og helst 10 % mer. Slik vokser de stadig, uten å ha noen rimelig grunn til vekst.
De er ikke markedsavhengige og bryr seg følgelig mindre om produktivitet og inntjening. Dermed går den samlede produktiviteten ned.
Når staten blir for dominerende og offentlig sektor for stor, oppstår det dysfunksjonelle flaskehalser i økonomien.
Innovasjonstakten og nyskapningsevnen går ned. Evnen til å utnytte vekstpotensialet i økonomien reduseres. Det blir for mange ansatte som gjør for lite eller som gjør unødvendige arbeidsoppgaver. Dermed vil økonomien etter hvert stagnere.
Ikke bare det. En stat med ubegrenset tilgang til fellesmidler har en tendens til å korrumpere dem som forvalter fellesmidlene.
Så ha ingen illusjoner når det gjelder politikernes forhold til felleskassa. De skor seg der de kan, jf. Riksrevisjonen, som i sin rapport 27.04.2023 gir stortingspolitikerne og Stortingets presidentskap den aller sterkeste kritikken de kan i forbindelse med deres misbruk av pendlerboligordningen, fratredelsesytelsene, misbruk av etterlønn og juks med reiseregninger. De graver til seg der de kan, med begge hender.
Men dette er bare peanøtter i forhold til de mulighetene forvaltningen av selve statsbudsjettet gir politikere, embetsverk og ansatte i de statlige og halvstatlige virksomhetene. Det åpner opp for attraktive statlige subsidier, sugerør og frynsegoder de selv kan nyte godt av, som subsidiesøkende rent seeking investorer i nettverkene deres kan utnytte og til fordeler og posisjoner til slekt og venner og andre støttespillere.
Bistandsbudsjettet, som nå har nådd 44 milliarder (Finlands er på 13 milliarder) er en særlig kilde til sugerør. Det gjør det mulig å ansette flere og bygge ut det stadig voksende antallet NGO-er i det humanitærpolitiske kompleks. Det skaper flere lederstillinger, flere styreverv og mer til økte lønninger og administrative kostnader.
Det medfører ikke bare flere ansatte i bistandsindustrien i Norge, men tilgang til røde løpere og lukrative internasjonale posisjoner for ledende politikere. Hvor mange hundre millioner av skattebetalernes penger Terje Rød Larsen (Ap) og Grete Faremo (Ap) klarte å svi av i New York før de fikk sparken, er det få som har oversikt over. Erik Solheim (SV/MDG), som nå er ansatt av Kinas kommunistiske parti, ble også en dyr mann for norske skattebetalere før han også fikk sparken i FN for økonomiske misligheter.
Eller det kan dreie seg om såkalt grønne, ikke-lønnsomme industrisatsinger, som i stor grad finansieres gjennom rundelige subsidiepakker. Her er vindkraftindustrien en versting.
Det er bare å følge pengene og studére nettverkene, så skjønner du politikken! Da blir det fort slik at det er pengene og nettverkene som styrer politikken, og ikke omvendt.
Og det er ikke bare politikere som tidligere energiminister Åslaug Haga (Sp) eller politikernes nære familiemedlemmer, som broren til Raymond Johansen (Ap) i Oslo kommune og Freyr-sjef Tom Einar Jensen, broren til Siv Jensen (FrP), som kan sko seg på nære relasjoner og/eller tykke subsidiesugerør i statskassa.
Kort tid før staten stilte opp med fire milliarder kroner i lånegarantier til Freyr, sikret Jensen seg personllig lønn og bonus på 27 millioner kroner. Han er ikke alene i den «grønne» sugerørs-køen. Bare sjekk hvem som sitter i ledede stillinger og i styrene i Statnet og Statkraft og hvem deres venner er.
Vindkraftutbyggingen og regjeringens mer eller mindre tvilsomme «grønne» prosjekter gir politikerne enda flere attraktive styreplasser. Se bare på hva som skjedde da NSB ble privatisert og delt opp i 23 ulike AS-er, med 23 nye administrerende direktører og 23 nye styrer.
Fint for politikere med ønske om ekstrainntekter, men dyrt for skattebetalerne, som må betale regningen til alle de nye direktørene og alle de nye styremedlemmene og som må stå og vente på perrongen på Vy som aldri er i rute.
Subsidiefinansierte statlige satsinger som dette korrumperer. Statlige midler fra felleskassa korrumperer. Jo større stat, jo mer korrupsjon. Og en stor stat med en stor pengebinge korrumperer mer enn alle.
Oljen ga nederlenderne «hollandsk syke». Oljen har gitt Norge en grådig stat, grådige politikere og en forvokst offentlig sektor. Det har svekket privat sektor og den øvrige delen av realøkonomien.
Dette er «den norske syken». Den har sin parallell i the Dutch disease’fra da Nederland bygde ut Groningen-gassfeltet på 1960-tallet, men er egentlig langt verre.
Så Gud bedre oss for hvordan det skal gå når de 169 grønne wokerne på Stortinget har brukt opp alle oljepengene på det grønne skiftet, den nye statsreligionen!?
De har allerede gitt bort fossekraften. Nå er de i full gang med å gi bort oljefondet til bistand og til å subsidiere kraftkrevende batteri- og datalagringsfabrikker, ikke-lønnsom vindkraftutbygging og elektrifisering av sokkelen, som verken er lønnsomt eller bidrar noe til klimaregnskapet.
Men slikt blir det enda flere lukrative retrettstillinger og styreverv av. Skattebetalerne blir sittende igjen med en enormt stor stat, en forvokst og lite produktiv offentlig sektor, en svak realøkonomi og en liten og fragmentert privat sektor som vil slite hardt med å brødfø befolkningen.
Da er vi tilbake til der vi startet før vi utviklet fossekraften og før vi fant oljen! Som et av de fattigste landene i Europa. Men kanskje får vi da ærlige og redelige politikere tilbake igjen?
Det må være lov å håpe.
Øystein Steiro Sr.
Vaktmester
