Den arkitektoniske utformingen av nybygget i Geitmyrsveien 34 A har skapt sterke reaksjoner i mediene og kommentarspaltene. De aller fleste er opprørt og forarget over at Plan- og bygningsetaten i Oslo Kommune har godkjent dette byggeprosjektet som åpenbart er i strid med Plan- og bygningsloven. Nå har ikke dette byggeprosjektet gått glatt igjennom den kommunale saksbehandlingen. Prosessen har pågått i mange år og blitt avvist flere ganger med stadig nye forskrudde tegninger. Den tidligere byantikvaren har da heller ikke sett med blide øyne på dette ruvende fremmedelementet.

Når man leser «Rammetillatelsen» fra Plan- og bygningsetaten (datert 27/11 2018) og dens vurdering av det omsøkte tiltaket så får man inntrykk av at saksbehandler omtaler et helt annet bygg.

«Nybygget vurderes etter ovennevnte som godt tilpasset bebyggelsesstrukturen i området, både etter en vurdering av volumet i seg selv samt satt opp mot prinsippene som kommuneplanen legger til grunn».

Tydeligvis en god start med henblikk på vurderingen av tiltakets visuelle kvaliteter, der det går over stokk og stein i fordelingen av lekre visuelle kvaliteter.

«Den varierte, men samtidig stringente fordelingen av lysåpninger i fasadene, gir et godt estetisk uttrykk. Sammen med modelleringen av volumet, gir fasadeutformingen bygget en egen identitet som etter vårt skjønn har høy egenverdi og mulighet til å berike nærområdet».

Slike fete og smiskende karakteristikker vrimler det av, som om både arkitekt og utbygger har ført dem i pennen. Sammenlignet med hva enhver kan se i den oppførte bygningen, så er denne kommunale fagvurderingen helt på trynet. Det er ingen påstått kvalitet som stemmer med virkeligheten.

For naboer og engasjerte innbyggere er dette boligbygget bærer av egenskaper som ikke bare er fremmede for boligmiljøet men også i samtidsarkitekturen. Det er et stykke anti-arkitektur der estetikken er dekonstruert til heslighet. På det punkt er den på linje med samtidskunsten som også skyr visuelle kvaliteter og skjønnhet. Vi har havnet i et normløshetens tyranni der det ikke finnes holdepunkter for noe som helst av verdi, bortsett fra den økonomiske. I bygningsbransjen har man blitt styrt av lovverk og kommuneplaner, men nå ser det ut som om også det faglige og politiske skjønnet er gått i oppløsning.

Hvordan en offentlig og ansvarlig etat kan begå en så iøynefallende saksbehandlingsfeil er helt uforståelig. Om det er en saksbehandlingsfeil da? Det kan jo være noe helt annet, for eksempel inkompetanse, eller et bestillingsverk, i så fall utført med harelabb. Ser vi nærmere på avsnittet om «Tiltakets visuelle kvaliteter», så finner vi ikke noen begrunnelse for kvalitetene, bare en beskrivelse av de ulike formelementene og deres vilkårlige konstellasjoner. Men hvorfor de utrykker visuelle kvaliteter og hva de består i, får vi ikke vite noe om. Heller ikke om de har noen estetisk relevans for bygningen i sin helhet.

Høyst sannsynlig har Plan- og bygningsetaten i Oslo behandlet andre byggesaker med samme suspekte utfall, men mindre medieoppmerksomhet. Mine erfaringer innen politikk og byggesaksbehandling stammer fra en liten kommune, Tjøme, der saksbehandling i byggesaker langt fra fulgte lov og plan. Fordi situasjonen i min hjemkommune var mer oversiktlig enn i hovedstadens komplekse byråkrati, ble også en tvilsom saksbehandling av byggesaker fort kjent i nærmiljøet.

For egen del har jeg vært Høyrepolitiker i 8 år med jevnlig innsyn i tvilsomme byggesaker, noe jeg gjennom årenes løp har skrevet et par hundre artikler om i lokalpressen. Så det var ikke uventet med en eksklusjon, uten at det hjalp det spøtt. Etter hvert ble kommunens dubiøse byggesaker gransket for ulovligheter, noe som fortsatt pågår. Når jeg ser et slikt byggeprosjekt som i Geitmyrsveien 34 A, og gransker rammetillatelsen fra Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune, så kjenner jeg ferten av en suspekt saksbehandling.

Den lange søknadshistorikken med stadige endringer og nye forhandlinger tyder på at utbygger og arkitekter har vært på jakt etter noe uvanlig og originalt. I praksis en frigjøring fra alle arkitektoniske referanser i fortid og samtid. Resultatet har blitt et heslig og kvalitetsløst uttrykk, noe saksbehandlerne kan si hva som helst om. De er også fristilt og kan simulere en hvilken som helst visuell kvalitet, men selvsagt i tråd med tidsåndens hat mot skjønnheten.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!