EU innfører verdens første «klimatoll», men CO2-utslippene øker ufortrødent

EU-parlamentet i Strasbourg flagger på halv stang til ære for dronning Elizabeth II den 9. september 2022. Om unionen fortsetter som den stevner, kan den snart gjøre det samme for sin egen industri. Foto: Jean-Francois Badias / AP / NTB.

Til tross for endeløse kostnader, massive problemer, gigantisk byråkrati og manglende resultater har EU-parlamentet vedtatt en ny stor pakke med såkalte klimatiltak. Nå er målet justert opp igjen, til å kutte CO₂-utslippene med hele 62 prosent fra 2005-nivå innen 2030. Vedtaket gjelder ikke alle utslipp, men de som er omfattet av såkalt «kvotepliktig sektor». Som del av reformen vil EU også innføre verdens første klimatoll.

Prinsippet bak den nye klimatollen er at land med lavere mål for utslippsreduksjon enn det EU har (noe som gjelder de aller fleste kontinenter), må betale ekstra skatt og toll for salg av sine varer inn til EU. Tollen skal hindre det man kaller «karbonlekkasje», altså at europeisk industri flytter til land uten klimahysteriske politikere og økende klimaavgifter, noe som gjør produksjon og transport billigere enn i EU.

Dette er altså en innrømmelse fra EU av at den absurde klimapolitikken undergraver Europas industri, økonomi og arbeidsplasser – så fra 2026 skal importvarer med høye CO₂-utslipp få en ekstra avgift. Dette vil blant annet ramme varer som stål, sement og gjødsel. Hvorvidt det vil ramme kinesiske batteribiler, er foreløpig uklart. Det som er sikkert, er at dette tiltaket fremstår som ekstra paradoksalt all den tid globalistiske politikere har systematisk avindustrialisert Europa til fordel for lavkostland gjennom 35 år.

Ikke en toll men en «karbonjusteringsmekanisme»

Ettersom ordet «toll» minner om proteksjonisme og derfor er et fyord for globalister, er EU svært ivrige på å understreke at dette ikke er en toll, for det ville også skape et helt nytt regelverk. Ingen produserer nyord med samme tempo som klimaindustriens spinndoktorer, og EU insisterer derfor på at tollen er en del av kvotesystemet og kaller det en «karbonjusteringsmekansime».

Til NRK sier klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) at regjeringen vurderer om dette er EØS-relevant, men han er ekstatisk som alltid til innstrammingene:

– Uansett er dette en fordel for alle europeiske produsenter, også våre, fordi det gjør at konkurransen fra ikke-europeiske konkurrenter blir litt mer krevende fordi de slipper ikke unna med lavere klimakrav enn de vi har i Europa.

Det faktum at Europa er blant de eneste som forsøker en tenkt «energiomstilling» vekk fra hydrokarboner, ser ikke ut til å gjøre noe inntrykk. At globale og europeiske CO₂-utslipp er stødig på vei oppover, forholder heller ikke Barth Eide seg til – og at Kina bruker klimahysteriet i vestlige land til å systematisk styrke egen makt, posisjon og inntekt, gjør heller ingen inntrykk.

Det gjør heller ikke det faktum at alle klimamål feiler; det er som om 30 år med mislykkede resultater ikke eksisterer. Til tross for tusenvis av milliarder brukt på såkalte «klimatiltak» i EU er man ikke i nærheten av å oppfylle de fastsatte «klimamålene». Løsningen for EU er å ignorere alt dette, forsterke klimamålene og beskytte egen politikk fra de uunngåelige konsekvensene:

Europeiske næringsdrivende forlater det synkende skipet, og flytter bedrifter og arbeidsplasser til klimahysteri-frie soner. Norske næringstopper som flytter til Sveits, er sånn sett bare ett av symptomene. For Kina og mange andre land er ikke klimapolitikk viktig å innføre. Det er et stort konkurransefortrinn å ikke gjøre det.

Også endringer i kvotesystemet

De nye reformene tar også for seg EUs kvotemarked, hvor antallet tilgjengelige kvoter på markedet skal kuttes raskere enn planlagt. Dette vil gjøre det dyrere å slippe ut CO₂. Klimakvoter eller «utslippstillatelser» er politisk skapte tillatelser til å slippe ut et tonn med CO₂, og kan kjøpes og selges. Tradingen av disse har skapt en fest av internasjonal svindel og korrupsjon, uten at noen kan garantere for at CO₂ faktisk blir kuttet.

De nye tiltakene er en del av EUs pågående «grønne omstilling» som så langt har medført en kraftig økning i avhengighet av gass og kull, og jevn økning av CO₂-utslippene etter covid-nedstengningen. 413 representanter stemte for reformene og 167 stemte mot, mens 57 avstod fra å stemme. Før endringene kan tre i kraft må de godkjennes av alle EU-landene, noe som trolig vil skje i løpet av de neste ukene.

NRK som ensidig klimaaktivist

Som alltid intervjuer NRK utelukkende aktører som støtter og lever av klimapolitikk og klimasubsidier, mens alle kritikere blir oversett, i tråd med NRKs «nullpunkt» for journalister: Høyres Mathilde Tybring-Gjedde peker på at EUs vedtak er en kraftig innstramming i klimapolitikken. Høyre ligger nemlig i skarp konkurranse med Arbeiderpartiet om å være de mest aktive innen klimapolitikken som raskt undergraver økonomien til både norsk næringsliv og privatpersoner. Til NRK kritiserer hun Senterpartiet og Arbeiderpartiet for å foreløpig ha valgt å styrke klimamålene, men svekke klimatiltakene:

– Det er å gå baklengs inn i fremtiden. Folk og bedrifter som skal gjennomføre store utslippskutt må vite hvilken klimapolitikk de må forholde seg til, og ha rammevilkår som gjør det mulig å gjennomføre en grønn omstilling.

Hverken Mathilde Tybring-Gjedde eller Høyre forholder seg til de faktiske resultatene av klimapolitikken i EU, som nettopp er å stramme inn klimamålene mens utslippene stiger jevnt og trutt, og kullkraftverk og gasskraftverk går for fulle mugger. Årsaken til fiaskoen er at klimapolitikken og «energiomstillingen» er basert på science fiction og woke-fantasier i stedet for realfaglige fakta, og derfor ikke har noen mulighet for å fungere uansett hvor mye penger som sløses bort.

Alle private aktører som mottar offentlige «subsidier» for å skape påståtte «klimatiltak», profiterer grovt på denne dumskapen. Derfor oppstår også spekulasjonene om samrøre mellom kommersielle klimaparasitter og klimapolitikere. Det ryktet kan NRK uten problemer lage den kostbare fiksjonsserien «Exit» på, men de kan ikke slippe til klimakritikere, og ikke bruke de gigantiske journalistiske ressursene på å undersøke saken seriøst.