Tenketanken Deutsche Geselleschaft für Auswärtige Politik synes EUs migranthåndtering går veldig bra: «Den gode nyheten er at vi er mye flinkere til å styre utviklingen enn i 2015, og dette kan fortsette med gjennomføring av de riktige politiske initiativene», erklærer en talskvinne for tenketanken. Dette mener også EU-kommisjonen, som har gitt opp å gjøre noe med den økende strømmen av illegale migranter. I stedet viser de til konvensjonene og til EUs verdigrunnlag, som er alt Viktor Orban ikke står for.
Dette luftige verdigrunnlaget har aldri blitt definert enn si vedtatt i noen demokratisk forsamling, men det brukes gang på gang for å rettferdiggjøre EUs maktesløshet i møte med dets mange problemer. I stedet jobber Kommisjonen med å overtale medlemsstatene til å begrense og inkludere de økende migrantstrømmene i solidaritet og lydighet så langt det er mulig.
Til tross for Lars Løkkes dydige forsikringer om det motsatte, har rettsvirkningen av Marrakesh-avtalen nå kommet for fullt. Avtalen som likestiller alle migrerende mennesker med krigsflyktninger med rett til like stor omsorg og sosialhjelp som innbyggerne i innvandringslandet, uavhengig av hvor mange migranter det er og hvor de kommer fra.
Denne politikken har endret de nåværende migrantstrømmene fra tidligere å være en blanding av ekte flyktninger og en stor mengde unge mannlige opportunister til nå nesten utelukkende unge mennesker av begge kjønn som kommer fra land som ikke på noen måte kan beskrives som krigførende.
Ifølge EUs flyktningorganisasjon, Frontex, har 45.000 illegale flyktninger foreløpig ankommet i år over Middelhavet eller via Balkan-ruten. Dette er hovedsakelig unge menn fra Tunisia, Guinea og Elfenbenskysten, som ikke er i krig med noen, men også migranter fra SAHEL-landene, som er en stripe av fattige nasjoner som ligger nederst i Sahara-ørkenen. En stor del av disse folkestrømmene har blitt utvist fra Tunisia, der landets president Kais Saied erklærer «at de mange illegale migrantene vil gjøre Tunisia til et afrikansk land uten tilknytning til vår arabisk-islamske kultur». Her finner vi et statsoverhode som er alvorlig bekymret for Tunisias kulturelle og religiøse livsgrunnlag og som aktivt reagerer for å beskytte det.
EU-kommisjonen på sin side mener åpenbart ikke at Europas kultur og levesett er verdt å beskytte. Tvert imot er det blitt den rådende posisjonen i moderne politikk at alle kulturer, alle seksuelle identiteter, alle etniske grupper, har samme verdi og skal ha samme anerkjennelse og samme rettigheter. Ingen europeisk politiker i dag tør å si at den kristne etikken er bedre for oss enn den islamske, fordi det kristne menneskesynet har gitt oss demokrati og rettssikkerhet, der islam kun har produsert hat mot ikke-muslimer og undertrykkelse og forfølgelse. av kristne, jøder og ateister. Ut fra tidsånden bekjenner EU seg til total inkludering og ønsker derfor alle velkommen til Europa. Vi får alle være her.
Etter eget ønske ble EU-kommisjonen i Amsterdam-traktaten i 1992 betrodd ansvaret for å vokte unionens ytre grenser, noe som var forutsetningen for at Danmark valgte å slutte seg til Schengen-samarbeidet noen år senere. Da migrantskredet rammet oss i 2015, viste det seg at EU-kommisjonen ikke hadde gjort noe de siste 20 årene for å beskytte de ytre grensene. Ikke et eneste medlemsland hadde fulgt opp saken for å sjekke om kommisjonen levde opp til sitt ansvar. Siden både kommisjonen, EU-parlamentet, medlemslandene og også media alle hadde en andel i denne fullstendige organisatoriske katastrofen, var det ingen kritikk av EUs lammelser av kollektive handlinger.
Ansvaret for migrantinvasjonen ble feid under teppet. EU-kommisjonen har siden jobbet målrettet for å få føderale fullmakter til å opprette en grensevakt. Det kan ikke skapes flertall for det, så i stedet har parlamentet nå bedt om innføring av et migrantsystem som forplikter medlemslandene til å fordele migrantstrømmene mellom seg. Altså ingenting som begrenser innvandringen, men fordeler de som nå ønsker et komfortabelt liv på skattebetalernes regning.
Det er her saken står i dag. Ingen tør å gi EU-kommisjonen makt til å opprette et sentralt gendarmerikorps for å sikre unionens ytre grenser. Til gjengjeld krever Kommisjonen – og nå flertall i parlamentet – at det innføres en obligatorisk fordeling av illegale migranter, noe medlemslandene avviser. For å bryte den fastlåste situasjonen har flere EU-stater tatt saken i egne hender, som Tunisia. Og takk Gud for det.
Tidligere var det ikke noe grensegjerde rundt unionen. Nå er det 19. Etter 2015 har den totale lengden på grensebarrierer ved EUs ytre grenser vokst fra 315 kilometer til nesten 2100 kilometer. EUs sløve håndtering av migranter har imidlertid gjort at Middelhavet har blitt den store inngangsporten for illegale innvandrere. Det hjelpeløse EU ser ingen annen utvei enn å åpne kassen. Tyrkias president Erdogan presset ut 6,6 milliarder dollar fra kommisjonen for å begrense innvandringen gjennom Tyrkia. Den spanske regjeringen har betalt Marokko store milliarder milliarder til samme formål.
Over våren og sommeren akselererer det menneskelige skredet over Middelhavet. EU har kastet inn håndkleet og tar nå det som kommer. «Alarmklokkene ringer i EU», skrev en kommentator nylig. Det er ikke riktig. Det som ringer er klokken når EU åpner kassen.
Oppprinnelig på document.dk
Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»! Du kan også kjøpe den som e-bok.
