«Bærekraft»-regimet gjør store deler av verdens befolkning fattigere, og verdiene konsentreres på de få utvalgtes hender. Vi ledes av myndigheter som ustanselig snakker om equity og utjevning, men som i praksis fører en politikk som leder oss i helt motsatt retning.

«Mennesket er alle tings målestokk», sa den greske filosofen Protagoras for ca. 2500 år siden. Dessverre har nåtidens eliter i dag en tendens til å se dette annerledes, skriver Joel Kotkin i Spiked.

I vår nyere tid har det altfor ofte brukte ordet «bærekraft» resultert i at menneskelige behov taper i konkurranse med det grønne skiftet, som har redusert økonomisk vekst og nullutslipp som sine religiøse mål.

The ruling classes of a fading West are determined to save the planet by immiserating their fellow citizens.

Den grønne eliten utnytter oss vanlige folk. Deres agenda vil koste verden 6000 milliarder dollar hvert eneste år de neste 30 årene. Hvem skal betale? You guessed it.

Selv skal disse elitene vokse seg feite og styrtrike på massive subsidier finansiert av en stadig mer presset arbeider- og middelklasse. De skal spise gåselever og indrefilet mens vi får nøye oss med larver og insekter, og med litt flaks kanskje en tomat og noen andre grønnsaker i festlige anledninger.

Vi skal skvises inn i skoesker, mens de nye føydalherrene bor i palasser som overgår Medici-familiens.

I boken Enemies of Progress skriver Austin Williams at «mantraet om bærekraft» starter med antagelsen om at menneskeheten er «klodens største problem».

Indeed, many climate scientists and green activists see having fewer people on the planet as a key priority.

Forfatteren Gert Nygårdshaug skrev i Aftenposten allerede i 2014: Vi blir altfor mange mennesker. Han viser til to professorer som mente at kloden kun tåler 2 milliarder mennesker. Dette betyr altså at 6 milliarder – nesten 75 prosent av verdens befolkning – må slutte å eksistere. Spørsmålet ingen vil svare på, er: Hvem skal ut?

Den grønne eliten er på vei mot sitt anti-humane mål. De ber oss få stadig færre barn, slik at all befolkningsvekst skjer i utviklingsland som ikke klarer å skaffe mat til sin egen befolkning. Dermed nås mål nummer to: De få menneskene som skal få lov til å leve, skal i tillegg forbruke svært lite.

Satsningen på elbiler er et godt eksempel. Til tross for at fossile biler forurenser stadig mindre, skal alle tvinges over på elbiler, og dette skal skje i et rasende tempo. «Alle» er her et relativt begrep, for alle har ikke råd til elbiler, som er mye dyrere enn fossile biler. Dette er den grønne eliten fullstendig klar over, og det er faktisk en del av planen.

Vi vanlige folk skal bo tett, i 15-minuttersbyer. Vi trenger ikke elbiler, vi skal jo gå, sykle og ta bussen. Dermed faller brikkene på plass: Eliten trenger elbiler for å forflytte seg mellom sine landlige eiendommer. Vi plebeiere skal bo og leve i en moderne landsby, under full overvåkning og kontroll, med 16 graders innetemperatur.

Så hvem tjener på denne bærekraften?

US Treasury secretary Janet Yellen recently suggested that her department sees climate change as ‘the greatest economic opportunity of our time’.

Det samme hører vi fra våre egne grønne føydalherrer, som Vestre, Barth Eide, LO, NHO og hele det subsidierte næringslivet.

Selvsagt er det milliarder å hente inn i form av klimasubsidier. Ren tilkaringsvirksomhet burde bli et eget fag på handelshøyskolene.

Slike grønne investorer tar også kontroll over mediene, som i stor grad følger klimasaken uten kritisk vilje eller evne. For også de er kjøpt opp.

The Rockefellers, heirs to the Standard Oil fortune, and other ultra-wealthy greens are currently funding climate reporters at organs like the Associated Press and National Public Radio.

Bærekraftregimet betyr altså at de superrike blir ultrarike, mens arbeiderklassen blir fattige på borgerlønn, og middelklassen utryddes. Dermed er den nye føydalismen en realitet. Og vi nærmer oss med stormskritt.

Den nye føydalismen: Eiendomsretten under angrep, friheten skal fjernes

Skiftet til elbiler fører til at industri og arbeidsplasser flyttes til Kina, som er verdensledende når det gjelder produksjon av bilbatterier og har god tilgang på nødvendige sjeldne metaller. Amerikansk bilindustri reduseres kraftig, og det forventes at 30 prosent av arbeidsplassene der forsvinner i løpet av få år. Tysk bilindustri forventer å redusere antall arbeidsplasser med 400.000 innen 2030.

Det hysteriske fokuset på vind- og solkraft er også noe Kina tjener på. Det er Kina som produserer en stor andel av både turbinbladene og solcellepanelene. Vestens korstog mot CO₂-utslipp vil muligens føre til drømmen om grønn industri. Men arbeidsplassene vil befinne seg i Kina, som allerede slipper ut mer klimagasser enn resten av høyinntektslandene til sammen.

Kina fører en politikk som forbereder landet på eventuelle klimaendringer hvis slike skulle oppstå. Dette i forhold til Vesten, som ofrer sin egen økonomi og sin egen befolkning i et håpløst forsøk på å redde verden ved hjelp av komplett idiotiske og rådyre tiltak som havvind og elektrifisering av sokkelen.

Kina tjener enorme summer på å ignorere vestlig klimapanikk, mens vi bruker utallige milliarder på å fange opp en tusendel av det kineserne slipper ut ved prosjekter som karbonfangst og -lagring.

Alle klimatiltak er til fordel for overklassen, og en stadig voksende underklasse betaler prisen. Dermed oppstår det som advokaten Jennifer Hernandez kaller «en grønn Jim Crow».

Mangel på økonomisk vekst er nødvendig for å oppnå de målene klimahysteriet krever. Dermed ser vi at kjøpekraften hos skattebetalerne synker, først jevnt og trutt, slik vi allerede opplever det i Norge. Så raskt, slik amerikanske arbeidere allerede opplever.

Nesten halvparten av amerikanerne har jobber med lav inntekt, og nesten to tredjedeler av de nye jobbene de siste månedene befinner seg i lavtlønte stillinger i servicebransjene. Noe lignende skjer i Storbritannia.

Fattigdom og matmangel er stigende. Et flertall av foreldrene i USA tror ikke lenger at deres barn vil få det bedre enn dem. Slik drepes noe grunnleggende menneskelig: håpet om at barna våre skal få bedre liv enn oss.

Selv om mediene og politiske kvakksalvere ustanselig hevder at klimaendringene er den største trusselen for menneskeheten, forstår stadig flere lenger ned på rangstigen at det er klimapolitikken som er den største trusselen, ikke klimaendringer.

Vi så starten av et opprør da De gule vestene inntok gatene i 2018. Nå følges dette opp av et gryende bondeopprør som eksploderte i Nederland og har spredd seg.

Vi ser en økende oppslutning for såkalte populistiske partier, både i Italia, Sverige, Frankrike og Nederland. Det har oppstått en ny klassekamp som eliten skjuler bak grønn retorikk.

De gule vestene formulerte seg godt: «Elitene bekymrer seg over slutten av århundret. Vi bekymrer oss over slutten av måneden».

No surprise then that blue-collar workers are not so enthusiastic about the green agenda. Just one per cent, according to a new Monmouth poll, consider climate as their main concern.

Kun 2 prosent tilhørende arbeiderklassen i USA eier en elektrisk bil. Vi ser noe lignende her i Norge: Elbiler er gjerne velstående familiers andre eller tredje bil.

Samtidig fortsetter befolkningsveksten, og sør for Sahara skriker landene etter tilgang på energi. Kina stiller opp og hjelper dem med å bygge ut fossil energi, noe som er helt nødvendig for å forbedre økonomien i utviklingslandene, men som samtidig fullstendig undergraver den idiotiske vestlige klimapolitikken.

EUs klimatoll kan allikevel ødelegge for drømmen om en bedre fremtid for de aller fattigste. Dermed fortsetter trolig masseinnvandringen, som er en annen akilleshæl for arbeiderklassen i Europa og USA.

Raseriet ulmer, og første del av opprøret er som nevnt allerede i gang. Hvis ikke vestlige politikere snart tar til vettet, blir det et ras i de fleste arbeidsplasser utenom de statsansatte, politisk korrekte (og subsidierte) ikke-statlige organisasjoner, og trolig firmaer som leverer livvakter til den nye, forhatte eliten.

Sic transit gloria mundi.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.