Kristelig Folkepartis medlemmer tør være godt fortrolig med Matteus-evangeliets 7. kapittel, 13. vers, om «De to veier» – om den brede og den smale veien: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som har gått inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den».
KrF har ved valgene på helgens landsmøte bekreftet sin vandring på den brede vei – forhåpentligvis vel vitende om hvor den ender.
I spørsmålet om ny første nestleder sto valget mellom den politisk gjenkjennbare Jorunn Gleditsch Lossius fra Agder og verdiliberaleren Ida Lindtveit Røse fra Akershus. Den første fra pinsebevegelsen – den andre fra PR-byrået First House og statsrådvikar i elleve uker i Kjell Ingolf Ropstads fødselspermisjon i 2020. Lindtveit Røse vant valget med meget klart flertall, 98 mot 56 stemmer.
Dette var noe langt mer enn et personvalg. Det ble et politisk retningsvalg – mellom dem som vil frede abortloven og godta fri abort fra 12. svangerskapsuke og dem som står på at KrF skal videreføre kompromissløs kamp for det ufødte liv.
Historien og partiprogrammet var på den tapende kandidats side. Tidsånden var til vinnerens fordel. Det store flertall av det norske folk har et avslappet forhold til spørsmål om liv eller død for mennesker under utvikling i mors liv. Også KrF har latt seg påvirke av tidsånden. Partileder Olaug Bollestad er blitt tilhenger av dagens abortregler. Forgjengeren Kjell Ingolf Ropstad kan i beste fall oppfattes som uklar. Nestledervalget bekrefter at partiet er på glid. KrF har skiftet fra den smale sti til den brede vei.
Kristelig Folkeparti er i drift. Når partiet møter velgerne til stortingsvalg i 2025, vil det helt sikkert skje med et program som har gitt opp kampen mot fri abort. Med den nye nestleder Lindtveit Røse i spissen vil det bli begrunnet med at dette vil være et argument mot det som er enda verre – fosterdrap helt til 18. svangerskapsuke.
Dette er rent selvbedrag og velgerlureri. Et slikt standpunkt betyr at et foster i utvikling først får menneskeverd etter 12 uker. Det er en holdningsløs oppfatning.
Dette bryter med det KrF har stått for i alle år – at abort dreier seg om to liv, og hvor også det spirende liv må ha et rettsvern ved at noen utenfor avgjør abortspørsmålet. Et kristent menneskesyn legger til grunn at alle mennesker har rett til liv – helt fra unnfangelsen. Et foster er ingen celleklump, en slags svulst som bare kan fjernes. Det er et levende menneske i utvikling. Nå oppgir KrF dette helt avgjørende grunnsynet.
Partihøvding Kjell Magne Bondevik forsvarer partiets abortomvendelse. I et bredt intervju med Aftenposten mener han det er rett av KrF å tilpasse seg tidsånden, og han lener seg til Skriften ved å hevde at «Det er en tid for alt».
Spørsmålet er om det er noen tid og fremtid for KrF. Hvilken berettigelse som parti har KrF når partiet oppgir det ubetingede vernet av menneskelig liv? Og når en nestleder – og antakelig kommende partileder, Lindtveit Røse – som i sin tid som statsrådvikar ønsket folk lykke til med deltakelsen i Pride, en årlig fest for seksuelle avvikere, da har KrF gjort seg så ugjenkjennelig for partiets grunnfjell at partiets gjenreisning blir umulig.
Mange av KrFs standpunkter er upopulære, men det er ved å være annerledes partiet de siste 60 årene har spilt en rolle i norsk politikk. Det gir ikke partiet noen fremtid å slå inn på den brede vei. Den er allerede overfylt av partier hvor KrF nå ikke lenger utgjør noen forskjell, og hvor velgerne like godt kan velge en av KrFs rivaler.
Kristelig Folkeparti er i ferd med å gjøre seg selv overflødig.
