Stillbilde: WPLG Local 10 / YouTube.
Israel
Sorgen over Israels falne soldater mandag kveld og tirsdag glir over i festligheter om kvelden til landets jublende feiring av 75-årsdagen. Tradisjonelt med grilling, flagg fra hus og biler og tusener i gatene.
Uansett hvilke briller man har på, er den jødiske staten et mirakel i den internasjonale jungelen, til tross for de mange store og små kriger, noen av dem eksistensielle, og interne konflikter. De store demonstrasjonene mot regjeringens planer om å temme høyesterett, går på 16. uken. Men israelerne har alltid i bakhodet at denne lille biten av et land er den eneste jødiske staten i verden.
For all del, det mangler ikke på våpengny og utilslørte påminnelser om at Israel skal utslettes, både fra nord, sør og ikke minst øst. Mye i likhet med da Ben-Gurion i 1948 spurte sin hærsjef, Yigal Yadin, hvor store sjansene var for at den ennå ufødte staten ville overleve et eventuelt samlet arabisk angrep. «Femti prosent», svarte Yadin. Likevel erklærte Ben-Gurion statens opprettelse.
Hizballah har begynt å røre på seg på Golan, oppildnet av sin mentor Iran, som på sin side varsler at Tel Aviv, Haifa og mer til skal utslettes hvis «den lille satan» gjør det minste feiltrinn.
Israels store håp om et virkelig gjennombrudd vis-à-vis den arabisk-muslimske verden gjennom Saudi-Arabia er satt på vent. Saudierne er blitt pragmatiske (forhåpentlig) med å gjenopprette diplomatisk kontakt med sin virkelige erkefiende Iran, og «slakteren i Damaskus», Bashar Assad.
Til og med ayatollaenes protesjé Hamas synes å bli stuerene igjen i Riyadh. Optimistene tror og håper at saudierne kun vil demonstrere at det ene, Iran, ikke utelukker det andre, Israel, i sin nye politiske politikk. Urovekkende for Israel er også de nye følerne Iran har sendt til Jordan.
Uten å lukke øynene (noe som er umulig her) for alt det triste, leie og farlige, er det på sin plass å gjengi noe positivt om situasjonen i dagens Israel, momenter som sjelden eller aldri synes å ha interesse for norske medier:
Mens Israel ved opprettelsen hadde 50.000 kvinner og menn som soldater, kan landet i dag stille anslagsvis 500.000, iberegnet reservene, samt et stort antall erfarne, tidligere soldater over vernepliktsalder. Dessverre, må man vel si, er Israels forsvarsbudsjett verdens 15. høyeste, og landets flyvåpen regnes som verdens sjette sterkeste.
At Israel er blitt gasseksportør og langt på vei har løst vannproblemet med store avsaltingsanlegg, hører vel også med til bildet av tingenes tilstand.
Den jødiske befolkningen har økt fra ca. 600.000 i 1948 til rundt syv millioner i dag, landet totalt nærmer seg raskt ti millioner. Dette skyldes to elementer: Israelske kvinner føder gjennomsnittlig 2,9 barn, i motsetning til 1,6 i OECD eller den vestlige verden. Dertil kommer den årlige varierende jødiske immigrasjonen.
Pr. capita-produktet i Israel er verdens 12. høyeste: 55.535 dollar (høyere enn i Canada, Sverige, Tyskland og Japan).
På minussiden kommer at bare 40 prosent av de arabiske kvinnene og 51 prosent av de ultraortodokse jødene er sysselsatt. Og ennå er det for mange fattige i landet, selv om middelklassen vokser.
For å avslutte og svare på et hyppig spørsmål venner og bekjente fra utlandet kommer med: Hvorfor i all verden har ikke Israel, som de fleste andre land, en grunnlov?
Ifølge en kommentator i Jerusalem Post er en plausibel forklaring at Ben-Gurion følte det ville bli for opprivende og splittende å debattere sammensetningen av en israelsk grunnlov på et skjebnesvangert tidspunkt hvor statens overlevelse sto på spill. Hertil kommer kanskje også at de ultrareligiøse ville ha insistert på at Toraen var grunnlov god nok.
