Harald Heide-Steen jr. og Rolv Wesenlund i sketsjen «Supperådet» på tv i 1969. Stillbilde: NRK / YouTube.

Offentlig sektor i Norge er i forhold til folketallet, størrelsen på arbeidsstyrken og verdiskapningen i landet den største i hele OECD-området, antakelig den største i verden etter Nord-Korea.

Men har vi tilsvarende bedre offentlige tjenester enn våre naboland? Svært lite tyder på det. Er dette bærekraftig over tid? Åpenbart ikke!

De offentlige utgiftene har vokst jevnt og trutt opp gjennom årene under Høyre-regjeringer så vel som under Arbeiderparti-regjeringer. At offentlig sektor fortsetter å vokse, er blitt en naturlov i norsk politikk som vi etter hvert har vent oss til.

Politikerne sier de vil ha ned de offentlige utgiftene, men gjør ingen ting. Offentlig sektor fortsatte uforstyrret å vokse under den blå-blå regjeringen med Erna Solberg som statsminister og Siv Jensen som finansminister. De var ikke et hår bedre enn Jens og Jonas.

Ingen tør røre offentlig sektor. For da ville det i så fall bli ramaskrik. LO ville kommet til å hyle. Og man er redd for å tape velgere. Det er rett og slett for mange som jobber i det offentlige. Det er som det er blitt med innvandringen. Heller ikke den tør de røre, av frykt for å tape innvandrerstemmene.

Ved inngangen til 2018 jobbet rundt 835.000 personer i en virksomhet underlagt staten, fylkeskommunen eller kommunene. Det representerer nesten 1/3 eller 31,8 % av en arbeidsstyrke på 2.952.000 personer. I dag er antakelig godt over 32 % av arbeidsstyrken offentlig ansatt. Det begynner å nærme seg dobbelt så mange som snittet i OECD på 18 %.

Om vi hadde medregnet de mange ansatte i de 69 heleide og delvis eide statlige virksomhetene som utgjør omtrent 40 % av verdiene på Oslo Børs, ansatte i NRK og journalistene i pressen, som i stor grad er lønnet av staten gjennom pressestøtten, de ansatte i de mange NGO-ene og i det humanitærpolitiske kompleks som får sin lønn over bistandsbudsjettet og politikerne som får sin lønn av staten og gjennom partistøtten, ville misforholdet vist seg å være enda større.

Når det gjelder offentlig sektor, hadde det vært lettere å forstå og akseptere om vi hadde dobbelt så gode offentlige tjenester som våre naboland. Men det har vi ikke.

Se på Finland. De har omtrent samme antall innbyggere som Norge. Men de offentlige utgiftene i Finland er omtrent halvparten av hva de er i Norge. Det norske sosialbudsjettet (NAV) er nesten like stort som det samlede finske statsbudsjettet. Det norske statsbudsjettet er nesten tre ganger så stort som det finske.

Det finske forsvarsbudsjettet er drøyt halvdelen av det norske. Men finnene har beholdt et stort og slagkraftig nasjonalt forsvar som ville knust det norske i løpet av en ukes tid. Og Finland har et helsevesen som er minst like godt som vårt, et mye bedre politi og et skolevesen som i flere år har toppet listen over verdens beste, mens det norske har ligget langt under gjennomsnittet.

Produktiviteten i offentlig forvaltning i Norge er derfor åpenbart langt lavere enn i våre naboland. Det skyldes snarere dårlig organisering enn dårlig arbeidsmoral. Offentlig sektor i Norge er sterkt overbemannet, overadministrert og topptung. Det er for mange ledere og mellomledere som sitter på kontor, gjør for lite produktivt arbeid og får for høy lønn.

Det finske forsvaret kan for eksempel mobilisere nesten 10 ganger så mange soldater som det norske til halve prisen av det norske forsvaret, men har knapt 1/10 så mange generaler og høyere offiserer som det norske forsvaret.

I helsesektoren bruker stadig flere leger og sykepleiere med stadig lengre utdanning stadig mer tid på å administrere og rapportere, men stadig mindre tid på pasientene. Pasientene overlates til pleiemedhjelpere og lavere fagutdannet helsepersonell som jobber livet av seg i eldreomsorgen og på sykehusene.

Sånn sett er det ikke så underlig at antallet dødsfall som følge av feilbehandling ved norske sykehus når nye rekorder og nærmer seg 5000 i året til tross for at vi totalt sett har flere ansatte pr. pasient og antakelig skriver flere rapporter pr. pasient enn noe annet land i Europa.

I stat, fylker, kommuner og forvaltningen for øvrig spises det antakelig også for mange wienerbrød i for mange og for lange kaffepauser. For mye tid og penger kastes bort på teambuilding og konsulenter. For mange kaster bort tid på seminarer, og for mye av skattebetalernes penger brukes på dyre reiser som har lite eller ingenting med jobben å gjøre.

Den manglende effektiviteten i offentlig sektor skyldes sterke fagforeninger og svake politikere med for lett tilgang til for mye oljepenger og New Public Management.

OECDs mantra New Public Management skulle sikre bedre finansiell kontroll og effektivisere offentlig sektor gjennom å sette klare mål samt kontinuerlig overvåke, evaluere og rapportere måloppnåelse. Det har norske politikere både fra Høyre og Arbeiderpartiet slukt med hud og hår.

Resultatet har blitt et skjemavelde uten like, mer kontorarbeid og mindre tid operativt til å løse de praktiske oppgavene. Det har også ført til svakere finansiell kontroll, jf. de mange skandalene i forbindelse med de stadige budsjettoverskridelsene i Forsvaret, Rikshospitalet, Oslo kommune, Stortingsgarasjen, m.m.

Sånt fører ikke bare til samfunnsmessig velferdstap. Den lave produktiviteten i offentlig sektor koster enorme beløp. Og det innebærer at vi utnytter arbeidskraften dårlig. Det kamuflerer egentlig en skjult arbeidsløshet som er langt høyere enn det kunstig lave offisielle tallet på arbeidsledigheten på 3,6 % skulle tilsi.

Finland har 24,2 % ansatte i offentlig sektor. Det er godt over snittet i OECD på 18 %, men langt under Norge med 32 %. Dersom vi hadde hatt like høy produktivitet og samme antall ansatt i offentlig sektor som Finland, ville 230.000 offentlig ansatte kunne vært frigjort til å gjøre annet nyttig arbeid.

Det ville blitt et ramaskrik fra LO, men de kunne f.eks. utføre enkelt vedlikeholdsarbeid på kommunale boliger, bygninger og veier en dag i uka for å hente inn det offentlige vedlikeholdsetterslepet på 3,2 milliarder kroner. Det ville gitt god samfunnsmessig nytteeffekt.

Vi har dessuten verdens sykeste befolkning. Det er det heller ingen logisk forklaring på i et av verdens rikeste og lykkeligste land. Vi er nesten tre ganger så syke som folk ellers i OECD. Det er et paradoks som det ikke er mulig å komme fra. Det er til og med bekreftet av fakta.no.

Vi er så «syke» bare fordi vi kan, selvsagt, fordi vi har verdens mest sjenerøse sykelønnsordning og fordi den i utstrakt grad åpenbart blir misbrukt.

I henhold til en OECD-rapport fra 2013 ligger det norske sykefraværet på 6,8 %, mens snittet i OECD er på 2,5 %. Finland ligger litt over snittet i OECD, men har fortsatt under halvdelen så stort sykefravær som Norge.

Om vi ikke var noe mer syke i Norge enn folk i OECD for øvrig, ville vi hatt 127.000 flere i arbeid. Det tilsvarer 4,3 % av arbeidsstyrken.

Om produktiviteten i norsk offentlig sektor hadde vært på nivå med hva våre naboland har, og hadde sykefraværet vært på et normalnivå som i OECD for øvrig, ville vi hatt 357.000 flere produktive årsverk til f.eks. å møte de økte utfordringene i helsesektoren som en følge av innvandringen og en aldrende befolkning.

Eller sagt på en annen måte: Den lave produktiviteten i offentlig sektor og det høye sykefraværet tilsvarer en arbeidsløshet på 15,7 %, ikke på 3,6 % som er det offisielle tallet.

Egentlig tilsvarer det en arbeidsløshet som er enda høyere, fordi SSB jukser med definisjonen av det å være sysselsatt. I SSBs statistikk er du sysselsatt om du jobber minimum 1 time i uka. Det er selvsagt fullstendig absurd og et rent selvbedrag, men behendig for at regjeringen kan skryte av lav arbeidsledighet og at den lave sysselsettingsgraden i store deler av innvandrerbefolkningen er høyere enn den egentlig er.

Staten og offentlig sektor har vokst over alle støvleskaft i Norge. Ifølge OECD var det offentliges andel av BNP i Norge økt til 66 % i 2020. Staten eier omkring 40 % av verdiene på Oslo Børs. Det statlige eierskapet er større enn i noe annet land i OECD. Offentlig sektor er dobbelt så stor som hos våre naboer og handelspartnere.

Om denne utviklingen fortsetter, er vi ved hjelp av Ap og Sp på god vei til å bli den siste kommuniststat, godt støttet av Høyre og FrP, som er høye og mørke i opposisjon, men som ikke gjør noe som helst med problemet så snart de kommer i posisjon.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester