Så fikk det norske folk forklaringen på Arbeiderpartiets katastrofale tilbakegang: Det er nestlederen, fiskeriminister Bjørnar Skjærans skyld. Derfor har valgkomiteen stemt ham ut av ledelsen i den stolleken som nå pågår foran landsmøtet om to uker. Valgkomitéleder Peggy Hessen Følsvik bekreftet dette på en pressekonferanse fredag.

Partiet lå kloss under 40 prosents oppslutning på målingene etter at Jonas Gahr Støre ble partileder for ni år siden, men det er åpenbart ikke hans skyld at tilslutningen er mer enn halvert. Nei, da – han innstilles til gjenvalg. Ikke er det politikken heller. I en krisetid for partiet er det visst ikke så mange som undrer seg over om den massive velgersvikten kan ha noe med politikken å gjøre. 

Og det er en hovedforklaring på partiets krise at partiet diskuterer personalspørsmål, men i langt mindre grad politikk.

Bjørnar Skjæran blir nå gjort til sonoffer for andres feilgrep. Et sonoffer er et offer for å sone andres synd og skyld. Et sonoffer gjøres for å forsone eller gjenvinne tapt gunst og tillit.

Helgelendingen trekker seg for «å åpne for fornyelse», som han selv sier. Jonas Gahr Støre har vært medlem av partiets sentralstyre i 12 år, Skjæran i fire. Da får henvisningen til fornyelse liten troverdighet. Hvis en ønsker nytt blod, vil det være mest naturlig å erstatte dem som har sittet lengst, ikke de med den korteste fartstiden.

Arbeiderpartiet nekter å ta inn over seg at det er Gahr Støre og den politikken som er blitt til under hans regime som er hovedårsaken til at partiet må 100 år tilbake i tid for å finne tilsvarende svak oppslutning. Under Gahr Støres ledelse har partiet brakt seg i en posisjon hvor bortimot 85 prosent av folket foretrekker partiets konkurrenter.

Hvis landsmøtet følger valgkomiteens forslag, får Arbeiderpartiet nå en ledelse som alle er rekruttert fra de sentrale miljøene på Østlandet. Vestlandet og områdene nord for Dovre blir uten talerør i den øverste ledelsen. Partisekretær Kjersti Stenseng er riktignok fra Gudbrandsdalen, men sterkt preget av å holde til i Oslo.

De nye nestlederne Tonje Brenna og Jan Christian Vestre er politiske kunstprodukter. Brenna er en broiler som har livnært seg av organisasjonsarbeid og politikk i hele sitt voksne liv. Vestre er en ren Gahr Støre-kloning, veltalende og født med sølvskje i munnen. Han er en hiphop-politiker, en glatt taleautomat og en servitør av tanketomme fraser. To av fire i toppledelsen har formuer i hundremillionersklassen. Dermed settes en standard for hva det fornyede Arbeiderpartiet skal være.

Enda et medlem av sentralstyret er fra Oslo. Dermed styrkes hovedstadsgrepet om partiet ytterligere. Det blir ikke uten følger for politikken.

Med ett unntak består det nye sentralstyret bare av yrkespolitikere og LO-topper. En ung advokat fra Kvinesdal er eneste unntaket. Dette minner om politbyrået i gamle Sovjet, hvor representasjon fra arbeidsplasser og produksjonsliv også var helt fraværende. Sentralstyret består av folk som konserverer systemet. Den som tror at dette vil bety en politisk fornyelse av Ap, må være mer enn naiv.

De som i regjeringsposisjon er hovedansvarlig for den politikken som har skremt velgere over til høyresiden, fester nakketaket på partiet. Det er nå opp til landsmøtet å bidra til en politisk fornyelse. Vi har liten tro på at landsmøtet vil skrote elkraftpolitikken og løfte de voksende grupper av fattigfolk som sliter med å få endene til å møtes.

Et parti som nekter å innse at det er politikken som avgjør tilslutningen og ikke de som utøver den, inviterer seg selv til permanent motgang.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!