Folk flest og alle stortingspartier er tilhenger av en sterk stat. Det trengs en stat med finansielle muskler til å løse fellesoppgavene og ivareta folks sosiale trygghet. Og fellesskapet trenger en sterk stat som gjennom styring og lovgivning ivaretar de svakes interesser mot de sterke.
Men samtidig er det lagt begrensninger for statens maktutfoldelse. Den senere statsminister John Lyng skrev i 1958 boken «Veksten i statens makt», hvor han advarte mot fullmaktslover og en stadig mer dominerende statsmakt. Denne bekymringen har senere avtatt. Høyre har i den siste mannsalderen etter Willoch-epoken gjort sitt for å øke statens makt og rett til å blande seg inn i familie- og næringsliv – ofte for maktens egen skyld.
For Arbeiderpartiet er staten imidlertid blitt selve målet og ikke lenger middelet for å nå overordnede politiske mål. Statens interesser kommer først, dernest folkets.
Anvendelsen av kraftselskapenes superprofitt som følge av strømprisen illustrerer dette. Stortinget har godkjent å inndra store deler av fylkeskommunale og kommunale kraftselskapers ekstraordinære inntekter til fordel for statskassen – og der forblir bortimot halvparten av pengene. Bare en del tilbakeføres kundene som kompensasjon for høye priser.
Staten kunne ha vært med på å forebygge den streiken som nå pågår i næringslivet ved å bruke noe av strømprofitten til å redusere inntektsskatten for de lavest lønte. Da ville de ha fått den økte kjøpekraften LO er opptatt av. Men nei – statens pengebegjær kommer først. Ettersom det aller meste av inflasjonen er importert, ikke minst som følge av svekket kronekurs, ville dette gitt liten næring til ny prisstigning.
Sykehussektoren er et annet område hvor Ap er mer opptatt av statens posisjon enn folkets helse. Staten har ansvaret for spesialisthelsetjenesten, det vil si sykehusene. Køene vokser. Folks tillit til riktig behandling i rett tid har ført til at stadig flere omfattes av privat helseforsikring. Behandlingsforsikringen sikrer behandling hos private spesialister i løpet av få dager. Fra 2003 til 2021 ble tallet på behandlingsforsikrede nordmenn tjuedoblet. Det er nå bortimot 800.000 som har slik forsikring. De fleste får premien betalt av arbeidsgiveren.
Arbeiderpartiet ønsker å bekjempe denne utviklingen. Det er et kynisk standpunkt hvor det altså er bedre at folk lider og forgår i statlig helsekø enn å få privat behandling.
Partiets helsepolitiske talsperson Cecilie Myrseth er særlig forarget over at 32 av 70 bedrifter som er helt eller delvis eid av staten, har behandlingsforsikret sine medarbeidere. Hun ber bedriftene «huske på samfunnsansvaret». Andre på venstresiden ønsker rett og slett å forby at statlige selskaper helseforsikrer sine medarbeidere.
Når statens sykehus ikke klarer å dekke behovet, er det altså «samfunnsansvar» å hindre andre i å gjøre det. I virkeligheten er det motsatt: Det er nettopp bedrifter som helseforsikrer sine ansatte som tar samfunnsansvar ved å forebygge at mindre skavanker utvikler seg alvorlig – noe som skaper lidelser, rammer verdiskapningen og utløser sykelønn.
Fastlegene er grunnmuren i helsetjenesten. Den er privatdrevet, men i all hovedsak finansiert av det offentlige. Hvordan tør raddiser i det hele tatt å gå til fastlegene?
Private sykehus er i vekst. Aleris etablerer nå langt på vei ordinære sykehus i Bodø og Tromsø. Det stanser ikke der. Meningsmålingsbyrået Kantars «helsepolitisk barometer» viser at 63 prosent mener det er positivt at private sykehus avlaster de offentlige. 67 prosent av de spurte er villig til å betale for raskere tilgang til nødvendig helsehjelp. Selv annenhver Rødt-velger deler denne oppfatningen.
Grunnleggeren av det moderne Kina, Deng Xiaoping, slapp det private initiativ til ved å erklære at «Det er det samme om katten er hvit eller svart – bare den fanger mus». Norsk venstreside mener derimot at hvis staten ikke kan hjelpe folk, kan det være det samme.
Sånn er det å være prosessfullmektig for staten i stedet for advokat for folket.
