Historiker og journalist for Vårt Land og Dagsavisen, Maren Sæbø, mener at å være på jakt etter et bedre liv for seg og sine, og å flykte fra krig eller forfølgelse, ikke utelukker hverandre.

«Det har lenge blitt hevdet at de overfylte båtene ikke inneholder flyktninger, men økonomiske opportunister, eller lykkejegere. Det er jo ikke tilstander som utelukker hverandre», skriver Sæbø i Dagsavisen.

Historikeren mener at tilstandene i Sudan kan føre til en ny flyktningkrise.

«Det kommer båter som aldri før over Middelhavet. Rekordmange flyktninger og en krigsherre i Sudan kan sørge for at trenden fortsetter», skriver hun.

Ifølge Sæbø anslo FNs høykommissær for flyktninger at av de som ankom til Italia via sjøveien i fjor, så hadde rundt halvparten rett på flyktningstatus ved førstegangsbehandling.

«Så langt i år kommer det flest fra Elfenbenskysten og Guinea, to vestafrikanske land med et trøblete politisk landskap», skriver hun.

Hjelpeorganisasjon: – Norge har et ansvar for å ta imot flyktninger fra Afrika

Sæbø mener at fokuset nå bør være på flyktninger fra Afrika.

«I Afrika er det nå, som på andre kontinent, flere flyktninger og internt fordrevne enn noen gang. Rundt en tredel av verdens mer enn 100 millioner flyktninger befinner seg i Afrika. Og særlig i et belte like sør for Sahara. Det er for eksempel ti millioner i det urolige beltet fra Mali til Tsjad, det er fem millioner i Sør-Sudan og nabolandene, og nesten tre millioner internt fordrevne i Etiopia», skriver Sæbø.

Historikeren er svært kritisk til EUs håndtering av det hun mener er en flyktningkrise.

«Det er ikke bare engasjementet i Sudan EU har fått kritikk for i sin håndtering av migranter. Mektige krigsherrer som kan ha skodd seg på EUs tilnærming til migrasjonsspørsmålet finner vi også i Libya. Ved inngangen til det som kan bli en travel sesong, både i Sahel, i Sahara og på Middelhavet er det kanskje på tide å tenke nytt rundt både hvordan man omtaler og håndterer menneskene som under svært farlige forhold beveger seg nordover på det afrikanske kontinentet», mener Sæbø, og avslutter på følgende vis:

«Årsakene til at de flytter på seg er sjelden så tydelige som i Khartoum de siste dagene, men historien om Dagolo burde være en kraftig påminner om at man bør gå til årsakene til problemene, ikke bare stirre på symptomene.»