Nestsjefen i Politiets Sikkerhetstjeneste Hedvig Moe fratrer sin stilling for å begynne som advokat. Det skjer fire måneder etter at Beate Gangås tiltrådte som PST-sjef.
Normalt ville vi ikke brydd oss om sjefer som kommer og går i statlige virksomheter – bortsett fra at vi i tilfellet PST ser et klart mønster: Det er aldri noen internt i tjenesten som rykker opp for å bli øverste sjef. Skiftende regjeringer har alltid en favoritt utenfra og som fortrenger naturlig opprykk.
Alle de seks – tre kvinner og tre menn – som har ledet PST etter årtusenskiftet, ble rekruttert eksternt. Ingen av dem hadde tjenestegjort i sikkerhetstjenesten før de ble utnevnt av Kongen i statsråd til å lede PST. Nåværende PST-sjef Beate Gangås var tidligere i karrieren leder for PSTs påtaleenhet, men den operative bakgrunn mangler. Det er heller ingen naturlig kvalifikasjon for en PST-sjef å ha vært likestillingsombud.
Det var annerledes før. Asbjørn Bryhn bygde opp Overvåkingspolitiet etter krigen med bakgrunn i fordekt motstandsarbeid i okkupasjonsårene. Etterfølgeren Gunnar Haarstad hadde lang bakgrunn i tjenesten og erfaring fra innsats mot sovjetisk infiltrasjon som politimester i Kirkenes før han ble sjef. Og Jostein Erstad startet i politiet som spaner og spionavslører i Oslo før han tok juridisk embetseksamen og senere ble PST-sjef.
Beate Gangås har ledet PST i 16 uker. Det er så kort tid at det ikke gir noe grunnlag for å vurdere skikkethet for jobben. Hedvig Moe, som har jobbet i PST og selv søkte stillingen, forteller at hun og Gangås ikke har klart å samarbeide. Ut fra det kan det ikke trekkes slutninger. Det må to til – minst – for at et samarbeidsforhold skjærer seg.
Når det hele tiden er slik at lederen for en statlig virksomhet alltid hentes utenfra, vil det få følger for rekrutteringen. Norsk utenrikstjeneste har høy kvalitet og er vel ansett av andre land. Dette er ikke uten sammenheng med at folk som begynner i tjenesten kan ha utsikt til en gang å bli ambassadør og lede en norsk utenriksstasjon. Hvis det hadde vært som i USA, hvor presidenten utnevner ambassadører blant sine velgjørere, ville det begrenset søkningen til norsk utenrikstjeneste – fra de beste kandidatene vel å merke – om ambassadørjobbene var reservert eks-politikere, slik tilfellet er for statsforvalterne.
Det har vært forsøk fra politikere som er lei av å sitte på Løvebakken på å bli ambassadører. En slik praksis har skiftende regjeringer ikke slått inn på. Reiulf Steen og Jan Petersen representerte den siste mannsalders unntak fra det grunnsyn at politikk er politikk og diplomati er fag. Vi er usikker på om de to ambassadørene satte spor etter seg.
Ekstern lederrekruttering kan ha positive sider for statlige virksomheter. Et friskt pust utenfra kan fornye etatskulturen og effektivisere driften. Men sikkerhetstjeneste – å trygge folks hverdag og organisere kontraspionasje – er spesielt, alt for spesielt for mange generalister. Det er ikke sikkert du blir en god PST-sjef bare med handelshøgskolen. Eller om du er jurist og har vært politimester i det alminnelige politiet.
Det vil for enhver regjering være utenkelig å rekruttere en forsvarssjef utenfor Forsvarets rekker. Krigeryrket er et fag. Det er også spionjakt og tryggingstjeneste, som krever ledere med relevant bakgrunn og helt spesielle egenskaper. Det hadde begrenset søkningen til Forsvarets krigsskoler om kadettene fikk vite at de aldri ville nå til topps.
Skiftende regjeringer har gjort rekrutteringen til PSTs sjefskontor til en intern stollek i politiet med deltagelse av politimestre uten tjenesterelevant bakgrunn. Vi tviler på om dette har vært til tjenestens beste.
Stollek passer godt i barneselskaper, men kan være en uheldig utvalgsmetode når det gjelder rekruttering til rikets mest krevende embeter.
