Liz Truss. Stillbilde: The Heritage Foundation / YouTube.

Joe Biden var en av mange som ville sparke Liz Truss og hennes tradisjonelle, konservative politikk ut av 10 Downing Street, og lykkes. Hva sier det om demokratiets betingelser og hva slags politikk som er uakseptabel i Vesten i dag?

Liz Truss har tilsynelatende svært lite til felles med Margaret Thatcher, bortsett fra at begge var kvinnelige, konservative statsministre i Storbritannia. Margaret Thatcher satte sitt preg på Storbritannia gjennom elleve år som statsminister – den lengst sittende statsministeren i britisk historie. Liz Truss, derimot, har den tvilsomme æren av å ha sittet kortest i statsminister­stolen – kun syv uker. Men kanskje har hun likevel noe mer til felles med sin heltinne Thatcher. Begge sto de for klassiske konservative verdier: en begrenset stat, individets frihet, lave skatter og gode betingelser for næringslivet.

Dessverre for Truss og for dem som støttet hennes politikk, ble det gjort kort prosess da hun forsøkte å gjeninnføre noe som ligner tradisjonell konservativ politikk. Og blant dem som førte an var Joe Biden.

Det er påstanden Truss kom med i en tale til den amerikanske tenketanken The Heritage Foundation for noen dager siden. Der klandret hun ikke bare globalistene i Tory-partiet, britiske og internasjonale medier og resten av det liberale etablissementet for sin korte statsminister­karriere, men også sentrale krefter i Demokratene i USA, deriblant Joe Biden. Det internasjonale pengefondet (IMF) fikk også gjennomgå. Motstanden mot hennes minibudsjett, som inkluderte et kutt i inntekts­skatten og en rekke reformer for å sparke i gang den britiske økonomien, ble møtt med motstand fra en rekke eksterne krefter, sa Truss.

«Mine planer for skattekutt og tilbudsside­reform handlet om å gjøre Storbritannia mer konkurranse­dyktig. De handlet om å gjøre oss til et mer suksessrikt land», sa hun. «Disse planene fikk støtte fra partimedlemmer fra hele landet. Men vi møtte koordinert motstand.»

Kritikere av Truss vil selvsagt avfeie henne med at politikken hennes var feil for Storbritannia, og at det var markedet som bestemte, ikke politiske fiender av Truss. Pundet stupte etter at Truss og finansminister Kwasi Kwarteng, som også gikk av bare dager etter, annonserte sitt minibudsjett. Men mye tyder på at Truss hadde rett.

Truss røsket for mye opp i vedtatte sannheter, som at økonomiske problemer løses ved å trykke penger – noe vi etter hvert ser at ikke er bærekraftig over tid. Kvantitativ lettelse, eller pengetrykking på godt norsk, skaper derimot inflasjon og fører til lavere vekst. Og en voksende stat uten økte inntekter fører til stagnasjon. Som Oliver Henry skriver i The Critic:

«Skattene er de høyeste på sytti år. Kutt i offentlig pengebruk er utsatt til etter valget. Man kan undre seg over hva poenget er med å stemme konservativt. Problemet er at uten vekst, betaler vi for de samme offentlige tjenestene fra en mindre økonomi.»

Da budsjettet til Truss ble lansert, stupte pundet, og markedet var i ulage. Dette mente Truss sine kritikere var grunn til å kvitte seg med henne, og returnere til politics as usual. Patrick Minford, en høyt respektert økonom som var inspirasjonen til Truss’ økonomiske politikk – trussonomics – mente dette ikke var grunn til å gi opp prosjektet med å snu økonomien. «We should let markets work and pay no attention to idiots who cry ‘crisis’», skrev han i The Telegraph. Pundet ville finne et lavere nivå, som igjen ville sørge for at vekst­politikken til Truss ville virke. Minford mener at lave skatter, frihandel og deregulering er det som trengs for å revitalisere økonomien, selv om det er «less fashionable». Et lavere pund vil stimulere til eksport, mens importen øker når veksten i økonomien går opp.

Men slik enkel logikk er ikke på menyen for dagens elite. Derfor ble Truss byttet ut, og derfor risikerer vestlige land, særlig USA og Storbritannia, å bli «sosial­demokratier gjennom bakdøren», sa Truss i sin tale. Når alle forventer å bli reddet av staten, utvikler det seg en kultur der krav­mentaliteten råder. Men venstresiden – som dessverre også inkluderer mange av dem som kaller seg konservative – svarer med politikk som hindrer økonomisk vekst og fremmer sosialisme, under påskudd av uttrykk som «klimakrise» og «fuel poverty» («energi­fattigdom») og «woke» politikk. «And maybe rather than a cost of living crisis, what we’ve actually got is a cost of government crisis», sa Truss.

Truss nevnte også Frankrikes president Emmanuel Macron og EUs president Ursula von der Leyen i sin tale, og var ikke nådig i sin beskrivelse av dem som feige i møte med den trusselen som Kina utgjør. Kina og Russland ser svakhetene i våre samfunn, og den manglende troen på oss selv, og utnytter det til egen vinning, sa Truss, og siterte Ronald Reagan, som sa at friheten er aldri mer enn en generasjon fra å bli utryddet. «Vi er farlig nær det punktet nå», sa Truss.

Det er mulig Rishi Sunak vil gjøre en bedre jobb som statsminister i Storbritannia enn Truss. De økonomiske utsiktene ser ikke lenger fullt så svarte ut som i høst. Men det massive presset på Truss, som ikke bare kom fra valgte aktører i Storbritannia, men sterke krefter utenfra, er foruroligende. En selvstendig stat skal ordne opp i indre anliggender uten fremmede makters innblanding. At Biden ikke ville ha Truss, og lykkes i å kvitte seg med henne (med god hjelp fra krefter i Tory-partiet, riktignok), gir et kraftig varsel til dissidenter i den globalistiske verdensorden.

Ronald Reagan kunne nok aldri forestille seg at en amerikansk president ville blande seg inn i folkeviljen til et land USA så på som sin nærmeste allierte. Likevel er det det som har skjedd. Mange i skravleklassen ler av Truss i dag, og kaller henne en amatør og en fiasko av en statsminister. En parentes i historien som ikke betyr noe.

Men vi skal ikke glemme hvorfor hun ble en parentes, og ikke fikk utøve sitt mandat. Hun ble aldri noen Margaret Thatcher, det fikk hun ikke sjansen til. Vi vil aldri vite om hennes økonomiske politikk hadde virket på sikt, men håpet er at andre kan ta over der hun slapp. «Mennesker som hater frihet har vunnet terreng», sa Truss. Å vinne tilbake noe av det tapte terrenget vil være en utfordring, men som Margaret Thatcher en gang sa: «You may have to fight a battle more than once to win it.»

Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!